statped statped statped statped statp ed statped statped statped

Etter hvert som det ble vist til effekt av undervisningen, ble det reist krav om å sikre døves
undervisning gjennom egen lov, og saken ble drøftet i Stortinget. Et lovforslag fra
stortingsmann Johs Steen fra Venstre om ”Lov angående døvstumme barns skolegang” i
1877, ble oversendt regjeringen og senere lagt til grunn for den loven som skulle komme.
Med de fire døveskolene som var opprettet, var det bare Nord-Norge som sto helt uten tilbud,
men der var det ikke aktuelt å opprette skole basert på munnavlesning på grunn av
lysforholdene (Simonsen & Arnesen 1989). Skolen i Oslo var drevet av staten og de øvrige
skolene fikk statlig støtte. Det gjaldt bl.a. Rosings taleskole som kom i gang i 1881 i Oslo og
som flyttet til Holmestrand i 1899. Ytterligere to skoler ble opprettet slik at det synes å ha
vært 7 skoler i drift ved århundreskiftet. På dette tidspunkt var det blitt utarbeidet en landsplan
for døveskolene, basert på elevenes begavelse. De mest begavede kom i a-skoler og de
minst begavede kom i c-skoler. (Simonsen 2000:200). Planene medførte en sentralisering med
færre og større skoler, noe som var ønsket av ekspertisen av faglige hensyn og av Stortinget
av sparehensyn. Døves interesseforening ”Norske Døves Landsforbund” ble stiftet i 1918.
Døveskolen i Oslo skulle komme til få betydning også for skoler for åndssvake og
talehemmede. Sander (Sander 1998) viser flere steder til at Balchen ga undervisning til
”sinker og idioter” og at disse gjorde framgang. Det var også hos Balchen at John Anton
Lippestad og Hans Hansen fikk erfaring med slik undervisning før de selv startet skole for
åndssvake. Også skolen for talehemmede som ble opprettet i 1919, hadde sitt faglige
utgangspunkt i døveskolen og ”talemetoden” hvor det ble arbeidet med bl.a. artikulasjon.
Lippestad gjorde en innsats også på dette området. Ved siden av å drive åndssvakeskole,
holdt han ettermiddagsskole for talelidende og spesielt for stamme som han hadde erfaring
med fra tiden hos Balchen.
Skoler for blinde
Den første skolen for blinde ble opprettet i Oslo i 1861 under navnet ” Christiania
Blindeinstitut”, med Jochum Johansen som forstander. Det startet med at engasjerte pionerer
stiftet ”Foreningen for Blinde” i 1859. En komité utgått fra denne foreningen la fram en
skoleplan som fikk tilslutning i departementet (Sjøblom 1989:10). Det var ikke skoleplikt for
blinde på dette tidspunkt, og elevene (deres foreldre) måtte selv betale oppholdet. Det var
derfor få elever i starten, men antallet økte og det ble etter hvert stilt krav om at alle blinde i
skolepliktig alder måtte få undervisning. Dette ble tatt til etterretning av komiteen som
arbeidet med lovspørsmålet angående abnormskoleundervisning. Men det var også enkelte
som mente at det var bortkastet å bruke penger på undervisning av blinde. De mente at blinde
aldri ville komme til å klare seg selv. Skolen fikk navnet Christiania Offentlige Blindeskole i
1896 da staten overtok driften, og Oslo offentlige skole for blinde i 1925 da byen skiftet navn
(Larssen 2007:12).
Sjøblom (1989:10) forteller om den første tiden ved instituttet at legemsøvelser ble vektlagt
fordi mange av elevene ”var engstelige og usikre og hadde knapt lært å bevege seg”. Dette
kunne også ha redusert deres ”begrepsevne” og gjort dem ”åndelig svekket”. Å trene de
blinde til bedre mobilitet var (og ble) derfor en viktig utfordring i blindeundervisningen. En
annen utfordring var lese- og skriveundervisningen som foregikk med bl.a. trebokstaver som
kunne settes sammen til enkle ord. I 1872 ble ”det Gildbergske skriftapparat” tatt i bruk, og
mot slutten av hundreåret ble også Luis Bralles punktskriftsystem innført. Yrkesopplæring ble
også sterkt vektlagt, og Tone Larssen (2007:13) skriver at 4 av om lag 8 års skoleplikt ble
brukt til yrkesopplæring. Her nevnes bl.a. snekker-, kurvmaker- og skomakerfaget. Før
århundreskiftet nevnes også pianostemming.
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 22