statped statped statped statped statp ed statped statped statped

finske fare” over, og spørsmålet om opplæring av kvener ble etter hvert uaktuelt. Samme året
(1948) la Samordningsnemnda fram tilråding ”om samiske skole- og opplysningsspørsmål”
der det ble uttalt at den språklige og kulturelle undertrykkelsen av samene hadde skapt
mindreverdsfølelse og kulturforflatning. Det måtte derfor tas større hensyn til den samiske
minoritet. Det ble uttalt at en ”harmonisk utvikling og en effektiv folkeopplysning ikke kan skje
uten tilknytning til samisk språk og kultur”. Etter en komitéinnstilling i 1959, ble saken fulgt
opp i Stortinget og i løpet av 1960-årene ble det opprettet samiske skoler, utgitt samiske
lærebøker og NRK startet sendinger. Tilbudet om opplæring i samisk ved lærerskolen i
Tromsø ble tatt opp igjen i 1953 etter et opphold på nesten 50 år. Også blant samene selv
vokste det fram et ”opprør” mot den behandlingen de hadde fått. De ønsket seg likestilling
med den norske befolkningen, og de ville ha sine egne institusjoner (Telhaug & Mediås
2003:211). Det resulterte i bl.a. dannelsen av ”Norske Samers Riksforbund” i 1968 og et
Samisk utdanningsråd i 1976.
Revisjon av folkeskolelovene i 1955
Med utgangspunkt i Normalplanen fra 1939 og samordningsnemndas tilråding, la lovene til
rette for større og mer velutstyrte skoler og dermed for sentralisering av folkeskolene på
landet. Dette skapte protester i mange bygdesamfunn, både på grunn av den lange skolevegen
og tapet av skolen som samlingspunkt (Befring 2004:1994, Tønnesen 1995:79). Lesetiden ble
også forlenget, men bare til 18 uker på landet mot 20 uker i byene, og fremmedspråk ble
obligatorisk bare i byene.
Lovene påla kommunene å gi hjelpeundervisning (tidl. særundervisning) til elever som
trengte ekstra hjelp for å gjennomføre folkeskolen, men som ikke hadde så store vansker at de
skulle plasseres i spesialskole. Undervisningen kunne gis individuelt, i egne klasser eller
skoler. Staten refunderte kostnadene til slik undervisning, og det skjedde etter hvert en
betydelig utbygging, først i byene, men etter hvert i hele landet. ”Det var tydeligvis en økende
forståelse for at hele den evnemessige variasjonsbredden måtte has for øye ved den videre
utvikling av skoleverket” (Dokka 1988:165). Som en følge av denne utbyggingen, kom det
også fart i utbyggingen av skolepsykologtjenesten (senere: pedagogisk-psykologisk tjeneste).
Skolene hadde behov for bistand til diagnostisering av de elevene som etter lovendringen
hadde krav på hjelpeundervisning (Dalen 1994:25). Departementet ga ut ”Veiledning for
ordningen av hjelpeundervisningen” (1959) og opprettet en egen konsulentstilling i
departementet til å veilede kommunene. Trygve Lie ble tilsatt som konsulent, men ble etter
noen år avløst av Einar Nyhus.
Forsøk og reform
I perioden 1955-1976 ble det gjennomført omfattende forsøk og reformer på alle nivåer i
skoleverket. Det omfattet også førskoleklasser og voksenopplæringstilbud. ”Det ble i denne
perioden satset store økonomiske ressurser offentlig til utbygging av skoler og på annen
pedagogisk virksomhet. Med denne satsingen ble etter hvert grunnlaget lagt for det som
betegnes som utdanningssamfunnet, det vil si at en stadig større del av befolkningen i alle
aldersgrupper fikk ta del i samfunnets utdanningstilbud” (NOU 1999:33). I samme NOU ble
det gitt en sammenfatning av den nevnte reformperioden som førte fram til 9-årig grunnskole
og ny struktur i videregående opplæring. Det ble vist til at reformperioden dels var betinget av
myndighetenes tro på økt utdanning som virkemiddel for å fremme økonomisk vekst, og dels
var den et uttrykk for ønsket om å gi alle like muligheter til utdanning, uavhengig av sosial,
økonomisk og geografisk bakgrunn. ”Dette skulle realiseres innenfor enhetsskolen med
utvidet felles grunnskole og en samordnet videregående opplæring. Med en samordning av
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 40