Roligheten - Kulturarv

Kildekritikk
Vurdering av gravings- og dokumentasjonsmetodikk; single context planning
Arbeidet med utgravningen og metodene som er benyttet i innhenting av data er basert på en
rekke forutsetninger som bør diskuteres, for å vurdere styrker, svakheter ved arbeidet, samt
evaluere nytte og gjennomføring av utgravningsprosjektet.
Sjakt 1 ble gravd og dokumentert stratigrafisk, single context planning. Denne gravings- og
dokumentasjonsmetodikken er standard prosedyre ved graving i norske middelalderbyer. Det
er således ikke mye nytt ved metoden, men framgangsmåten er lite brukt på hulveger og
gravhauger. En målsetning var å undersøke om metoden var egnet for graving av hulveg og
gravhaug, for om mulig å dokumentere stratigrafiske enheter i forhold til hverandre så de
kunne plasseres kronologisk.
Forkunnskap og tidsforbruk
For å grave og dokumentere etter metoden; single context planning, kreves det erfaring med
stratigrafisk gravning og tenkning. Ved undersøkelsen av sjakt 1, var det kun prosjektleder
som hadde slik erfaring. Feltpersonale for øvrig ble innsatt i metodikken i felt, og hadde
således behov for tett oppfølging under arbeidets gang. Det medførte at tidsforbruket ble
relativt mye høyere enn det ville vært med et innarbeidet feltmannskap som visste sine
arbeidsoppgaver. Det er et faktum som ikke taler til feltpersonalets disfavør, da disse gjorde
en utmerket innsats, men det er et viktig moment i vurdering av metoden og tidsforbruket.
Tidsforbruket kan kortes betydelig, hvis metodikken hadde vært kjent prosedyre for
feltpersonalet.
Et annet forhold som også må trekkes fram er avgrensningene av de stratigrafiske enhetene i
plan. Ved gravinger i middelalderbyer er det ikke sjelden at visse strata eller
konstruksjonskomplekser framtrer tydelige og utgjør klare skiller i stratigrafien. Massene som
ligger i tykke kulturlag i middelalderbyer inneholder gjerne daterbare gjenstander, eller de
stratigrafiske enhetene kan relateres til andre stratigrafiske grupper eller kontekster. Å grave
single context i utmark, i granklett skog er noe ganske annet. Det var ikke forventet å finne
organisk materiale, og forhåpningene om å kunne arbeide med mange stratigrafiske enheter
var ikke høye. Det viste seg raskt at stratigrafien var kompleks og at det ble skilt ut mange
stratigrafiske enheter, etter som arbeidet skred frem. Prosjektleder var hele tiden med å gravde
og diskuterte utskilling av enheter. For hver enhet som ble utskilt ble det opptatt en
beskrivelse, enheten ble merket med nummer presset i dymo-tape og festet ved stift til
enhetens masse. Ved avdekking av enheter i plan var det diskusjon mellom personale og
prosjektleder, for enhetene skulle avgrenses og nivelleres på overflaten. Det var ikke sjelden
at avdekking av en enhet førte til at det ble truffet en annen som overlagret den førstnevnte
slik at den øverste enheten måtte beskrives og graves først. Dette førte til at enheter ble
liggende relativt lenge før man vente tilbake til dem. Dette har nok ført til at noen avgrensing
av enheter i plan kan være unøyaktig, og spesielt fordi massene stort sett inneholdt sand, grus
og silt i varierende mengder. Prosjektleder har ansvar for at dokumentasjonen ble
gjennomført, men var til en viss grad nødt til å stole på de avgrensningene som ble gjort av
feltpersonalet. Det er klart at et viktig kildekritisk punkt ved dokumentasjonen er feltarbeidets
samlede gravningserfaring og totalt sett lave stratigrafiske kompetanse. Dette er kildekritiske
aspekter ved denne forskningsbaserte arkeologiske undersøkelsen, og som det kan bøtes på
ved senere gravninger ved å øke kravet om kompetanse ved regulært feltarbeid.
58