Roligheten - Kulturarv

mulig å bruke hulveg B lenger enn hulveg C, som er blokkert av stein og effektivt satt ut av
bruk ved graving av gropen.
Hulveg B har dokumenterbare bruksfaser. Første fase hvor hulvegen blir dannet kan ikke
dokumenteres, bare deduseres fra grunnlagsmaterialet. Nedslitingsprosesser har ført til at
hulvegen har tegnet seg i grunnen, og til slutt slitt seg ned til det som i rapporten er omtalt
som nedre grenseflate for påvirkete masser, E72. Prosessene som har ført til slik slitasje lar
seg ikke dokumentere direkte, da massene er erodert bort. Det er påført masser i hulveg B
som direkte viser til en bruksfase. Funn av jern i form av rustklumper viser at massene er blitt
benyttet som forsterkningslag i en periode hvor jern var vanlig. Funnene av rustklumpene kan
indikere at denne bruksfasen har kommet til i en periode hvor hester var skodd. Det påførte
forsterkningslaget i hulveg B har gjort det mulig å kjøre med hest og kjerre i vegen. I løpet av
1800-tallet blir gjenstander av glass og del av krittpipe blandet med masser som overlagrer
hulveg B og det omtalte forsterkningslaget, (E22 sjakt 1 og E7 i sjakt 2). Lite tyder på at
hulvegen er benyttet etter at masser overlagret forsterkningslaget. En datering av
forsterkningslaget foreligger ikke. Det er ikke mulig å bestemme vegens bruksfunksjon så
presist at de påførte massene utelukkende kan settes i sammenheng med økt bruk av vogner
og kjerrer. Massene kan være påført også for riding, og uten entydig sammenheng med bruk
av hjulredskap.
Fra skriftlige kilder vet vi at vegen ned til fergestedet Holagropa var kjørbar med vogn fra
1685 (Nielsen 1877, Nielsen 1999). Det er imidlertid ugjørlig å koble den skriftlige kilden til
en av vegene det er spor av i terrenget.
En konklusjon som kan trekkes etter den arkeologiske undersøkelsen er at hulveger kan bære
spor etter vegarbeid. Akkumulasjonsprosesser i hulveger kan være påført av mennesker, og i
dette tilfellet viser materialet av massene er påført som et forsterkningslag med god bæreevne.
8. Kan gravingen kaste lys over gravhaugens konstruksjon?
Bruk av single context planning viste seg som en egnet metodisk redskap i undersøkelse av
hulveg og gravhaug. Gravkonstruksjonen er dokumentert på en måte som gjør det mulig å
analysere haugkonstruksjonen fra flere perspektiver enn kun ved profiltegning. Funnene fra
de stratigrafiske enhetene lar seg problematisere og diskutere. Det synes som om metodikken
fanger opp dokumentasjon omkring gravskikk. Deponering av jord som arkeologisk
kildemateriale fremhever sider ved gravkonstruksjoner som er uavhengig av gjenstander, men
som kan settes i relasjon og sammenheng med gjenstander. Dokumentasjonen utdyper sider
ved gravskikk, og er ikke et spørsmål om enten eller, men heller et spørsmål om både plan- og
profil dokumentasjon for de stratigrafiske enhetene.
Det er skissert to alternative faseinndelinger i haugbyggeriet. Den faseinndelingen som synes
å forklare flest forhold mellom de stratigrafiske enhetene er en ni-delt fasedeling.
Undergrunnen fjernes på stedet hvor haugen reises. På undergrunnens overflate blir det
deponert littiske artefakter, og det blir laget en nedskjæring i undergrunnen som i nordøstre
ende var omkranset av tre små stolper. Det påføres masser antagelig inndelt i soner elle
sektorer, og en delvis kantkjede blir plassert. Funnintensiteten for littisk materiale avtar
oppover i haugkonstruksjonen, mens funnintensiteten for brente øker mot toppen av
gravhaugen, slik den ble bygd. Mengden trekull synes å være relativt konstant i haugmassene.
Da de som bygde gravhaugen anså seg for å være ferdige med den var konstruksjonen rund
eller oval med lav hvelvet profil og med en ikke-sluttet kantkjede som var skjult av
61