Utskriftsvennlig versjon! - Ildsjelen

i Stormen, som antagelig er det siste stykket han skrev.
Stormen handler om Prospero, som etter en voldsom storm blir skyllet opp på en øy,
sammen med sin datter Miranda. Også strandet på øya er sjømennene Gonzales og Sebastian
og Ferdinand som er sønn til Prosperos fiende som har fordrevet ham fra sitt kongerike. I tillegg
befinner allerede uhyret Caliban og luftånden Ariel seg på øya. I utgangspunktet var det Ariel
som forårsaket stormen som gjorde at båten sank. Vi kan se at temaet ikke er helt ulikt det som
beskrives i den populære TV serien LOST.
Mennesker strandet på en øde øy må møte seg selv, sin fortid, sine fortrengte sider og en
magisk og ukjent tilstedeværelse. En slik storm er møtet mellom vind/luft og hav. Vinden står for
tanker, bevissthet og den ”siviliserte” verden. Havet står for følelser, dype drivkrefter og lengselen
etter enhet. Det er med andre ord i møtet mellom disse to kreftene at mennesket råker ”ille” ut
og ender opp med å være strandet på en liten øy (avskåret og isolert), hvor det må møte sitt eget
indre galleri. En situasjon ikke ulikt den mange av dagens mennesker opplever på det psykiske
plan. I Shakespeares tid hadde de dessverre (heldigvis) ikke tilgang på en terapeut eller psykiater
fra naboøya og måtte ordne det på egen hånd.
Prospero er magiker, han har tryllestav, en magisk kappe og sine bøker med formularer.
Prospero står med andre ord for menneskets som er bevisst sine egne magiske og skapende krefter
og muligheter. Miranda, hans datter, står for uskyld, skjønnhet og håpet for den nye tid og det
nye menneske som skal komme. Ferdinand står for det samme på den maskuline siden, og deres
forelskelse og forening mot slutten av stykket viser til en sammensmelting av det maskuline og
feminine som vil føde fremtiden… det som skal komme.
Prospero møter utallige utfordringer og vansker etter sitt forlis. De to viktigste skikkelsene,
som driver handlingen fremover, er Ariel og Caliban. Vi kan si at mens Caliban symboliserer
det rå, instinktive og dyriske, så er Ariel representant for ren ånd og bevissthet. Han er det
stoffløse og sjelelige i form. Det kan være interessant at det er Ariel, sjelens representant, som har
sørget for Prosperos ”ulykke”. Sjelen har sin egen agenda og intensjoner i våre liv, og det skjer
ofte at jeget ikke er spesielt fornøyd med de viderverdigheter sjelen fører oss ut i.
I løpet av stykket lærer Prospero Caliban å snakke. Han gir dermed ord og bevissthet til
det ordløse. Caliban blir aldri spesielt trivelig eller tillitsvekkende. Som han på et tidspunkt sier
til Prospero;
”Du ga meg et språk og min fortjeneste er at jeg vet hvordan jeg skal banne.”
Prospero frisetter også Ariel, og dette er sterkt medvirkende til at han til slutt kommer seg bort
fra øya. Ariel – sjelens budbringer – som i bundet form forårsaket uværet og forliset, blir i frisatt
form Prosperos (jegets) beste hjelper.
Akkurat som Prospero lytter til og snakker med Ariel, vil mennesket som søker frihet fra
sin egen isolasjon og egoets tyranni måtte snakke med sin egen sjel. Akkurat som Prospero gir
Caliban ord og evne til å uttrykke seg, må den som søker å gjenforene det verdslige og det sakrale
få kontakt med sine mørkeste og mest ”uflidde ” og skremmende sider. Ikke for å gi etter for deres
(Calibans) lyster, maktbehov og trusler. Men for nettopp å vite hvilke drivkrefter som befinner seg
dypt inne i en selv og dermed vite hva man må gjøre for å ikke bli besatt/overmannet av dem. I
det hele tatt er Shakespeares Stormen en fantastisk symbolsk og magisk fremstilling av den menneskelige
bevissthets søken etter å forstå det hellige og frisette sin sjel, uten å øve vold mot eller
fornekte sin egen instinktive og råere natur.
Og til slutt. Når stykket er over vil man forstå hva drømmen og eventyret egentlig gikk ut på.
Jeg lar hermed Shakespeare få det siste ordet, som er avslutningen på Stormen.
Våre avsløringer er nå over.
Som jeg har forutsagt var alle våre skuespillere ånder.
Som nå har oppløst seg i løse luften.
De skyomkransede tårn og vidunderlige palasser.
De ensomme templer og selve kloden.
Alt som det inneholder vil oppløses på samme måte som det stoff vår visjon var spunnet av.
Og som vår flyktige scene svant hen, så ingen rester sto tilbake.
Er også vi slikt stoff som drømmer lages av og vårt lille liv er omgitt av en søvn.
(Artikkelforfaterens egen oversettelse) •
39