Utskriftsvennlig versjon! - Ildsjelen

og halvråtten begynner å stige til overflaten. Jeg synes å se at en slik prosess har startet, og det
fyller meg med håp og optimisme. Alle som har gått gjennom en lignende prosess, vet at det kan
være smertefullt og krevende og at man iblant synes å bli både forvirret, deprimert og fortvilet.
Hvis vi tror at en slik rensning av den forgiftningen som har skjedd med menneskehetens evne til
kjærlighet og glede kan skje uten alvorlige tilbakefall og dunsten av det halvråtne og ufordøyde
stiger til overflaten, så tror jeg vi er usigelig naive og vil få oss noen alvorlige smeller. Hvis vi på
den annen side tror at verden ikke kan reddes og at alt går i dass, så kan vi i beste fall få oss en
fantastisk overraskelse, i verste fall være med på å sørge for at akkurat det skjer.
Våkenhet og oppmerksomhet er kanskje en av de viktigste forutsetningene for å være medskaper
av en bedre verden. Ett hjerte fullt av kjærlighet og visdom kanskje den andre. Så lenge vi
fordømmer, så vil vi være med på å skape grobunn for det hat, den angst og den fordømmelse
som slike hendelser stiger frem av. Så hvis du ønsker å være med på å bringe fred til verden, så
kan du begynne med å tenke at det er år null. Du kan begynne med å tilgi U.S.A. alt det grusomme
de har gjort mot verden. I gitte situasjoner og omstendigheter, så kunne du gjort det samme. Alt
som er mulig for andre mennesker, ville under visse omstendigheter også vært mulig for deg!
Du kan så tilgi de muslimene som kapret flyene og fløy inn i World Trade Center. Under visse
omstendigheter kunne du også følt en maktesløs fortvilelse og åndelig lidenskap, som kunne
ha fått deg til å gjøre det samme. Du kan slutte å fordømme Taliban for sine handlinger mot
kvinner og annerledestenkende. Du kan ta jøder og palestinere og islamer og fundamentalister
inni ditt hjerte, og erkjenne at du, hvis du var født på et annet sted, i en annen tid og under andre
omstendigheter kunne gjort det som de gjør. For siden vi alle er ett med hverandre, så er INTET
menneskelig oss fremmed.
Så, når du har gjort dette, så kan du holde i ditt indre en visjon om en bedre verden. En visjon om
en jordklode som er fylt med overflod og fred og kjærlighet, som har realisert det potensiale den
har for å være paradis på jord. Og du kan gå ut i verden og velge når du vil bruke makt og når
du vil gli unna og vende det andre kinn til når noen slår. Så lenge du ikke er styrt av hevntanker,
fordømmelse og angst, så kan du trygt bruke makt. Det er ikke snakk om at den man elsker tukter
man, men at man kanskje av og til i ekstreme situasjoner drives til å tukte den man elsker
Er det ikke noe av denne opplevelsen som ble vekket gjennom angrepet på World Trade Center.
At Amerika og amerikanerne som nasjon opplever og forstår mer av den utrygghet og angst
som vekkes hos mennesker som blir utsatt for overgrep, er kanskje den eneste muligheten for å
vekke en dypere forståelse for andres smerte og lidelse. Og denne opplevelsen av andres smerte,
som er lik din egen, er kanskje den eneste virkelige grunnen til å ønske fra dypet av din sjel og
hjerte å slutte å påføre andre smerte og lidelse. Samtidig tvinges mange muslimske land til å ta
ett oppgjør med fundamentalistene i sitt eget land. Tidligere har dette vært noe de kunne slippe
unna, fordi hatet og fanatismen i stor grad var rettet utenfor landets grenser. Jeg synes dette
gir flotte muligheter. Det viktigste er kanskje ikke om Osama Bin Laden blir tatt, eller om vi
blir kvitt Taliban. Alle diktaturer vil allikevel før eller siden falle i grus under sin egen vekt av
urimeligheter og overgrep.
Hvordan kan vi så handle rett i en gal verden I følge min personlige oppfatning var det ikke
mulig for U.S.A. å reagere på terroraksjonen mot Twin Towers uten å bruke makt og ta “hevn”.
Det var heller ikke mulig for Taliban å gi etter, eller utlever Osama Bin Laden. Og Bin Laden
ser neppe å utlever seg selv til den vestlige verden som en farbar vei. Jeg tviler også sterkt på
om det er mulig for amerikanerne å forlate Afganistan uten å ha gjort ett forsøk på å etablere ett
nytt regime der. Det vi vet er at den visjon og forestilling vi har i vårt indre er med på å skape
virkelighet. Det som er mulig, er å se for seg et Afganistan, som kan få litt ro og fred til å slikke
sine sår gjennom at det opprettes et tilnærmet demokratisk regime i landet, med økonomisk og
menneskelig støtte fra hele verden, både den muslimske, den russiske og den vestlige. Vi kan også
se for oss at verden har forstått at noe må gjøres med Palestinernes situasjon, og at U.S.A. går i
spissen for opprettelsen av en suveren Palestinsk stat. Hvis vi ser litt dypere, så er det lett å se at
det eneste som kan løse konflikten og bygge broer over festningsvollene mellom den islamske
og den kristne verden, er en ordning som sikrer en noenlunde etablert og demokratisk stat for
palestinerne. Disse to tingene er det politisk og praktisk mulig å skape i den verden vi lever i. Og
kanskje det viktigste bidraget vi kan gjøre her oppe i det kalde nord, er å se for oss at nettopp dette
kan skje. Å tro det er mulig og bære denne troen i sitt hjerte.
65