Utskriftsvennlig versjon! - Ildsjelen

INTERVJU MED GAIA
Trykket i Ildsjelen nr.2-2006
”Og jeg vet hvor dypt hun har lengtet… hvor tålmodig hun har latt mennesket oppdage
seg selv... hvor tålmodig hun har stilt sitt legeme til rådighet og latt mennesket plyndre,
voldta og utnytte det…”
Jeg har ankommet den store hallen. Stedet kalles kjernerommet og er en stor grotte. Siden
intet lys fra utsiden slipper inn skulle man tro det er mørkt, men taket og veggene er helt
dekket av store citrinklynger. De omformer varmen som kommer fra alle retninger til et
gyllent nærende lys.
Denne grotten eksisterer på en underlig måte i tid og rom, men har også en uendelig
utbredelse og størrelse. Alt som finnes på og i Gaia synes først å komme til dette stedet.
På en måte eksisterer allerede alt som kommer inn i Gaias sfære av tid og rom i en annen
dimensjon, på en annen måte fødes det til liv i denne grotten. En tanke som flyr gjennom
hodet er at dette er selve livmoren. Dette er Gaias dypeste og mest sårbare essens… stedet
hvor selve livet i den ytre verden fødes fra den indre. Og jeg ser to bilder av Gaia… som
ligger oppå hverandre og samles til ett. Det ene er Gaias legemløse vesen… nesten bare som
et omriss av noe som egentlig bare finnes i det evige. Det andre er fylt med liv, en kropp laget
av alt det som finnes på jorden, og samtidig en egen kropp med et eget ansikt. Ut i fra denne
skikkelsen strømmer en kjærlighet og en livskraft som ruller gjennom mitt vesen som bølge
etter bølge. Jeg opplever den enorme gleden over å gi liv og være liv. En uendelig kjærlighet
over å kunne føde og bære frem det som skal utfoldes og oppleves av alle de skapninger som
er henne, og som samtidig er seg selv. For jeg kjenner i mitt innerste at jeg er av jord… at jeg
er en del av Gaia. Ikke bare født av henne, men ett med henne. Og samtidig er jeg meg selv…
et helt vesen i min egen natur og essens… Og med ett forstår jeg dypt inne i cellene noe av
min natur… at denne skapningen som er meg både er noe eget og unikt og samtidig ett med
jorden… og ett med den kraft som også Gaia er en del av. Gjennom henne, og kun gjennom
henne, kan jeg forstå hva jeg selv er. Å søke å finne den ånd vi alle er en del av, uten å forstå
den jord vi alle er en del av, blir uten mening og mulighet.
På en måte er det bare meg og Gaia i hulen. Mennesket og moderen, men samtidig
er alt som finnes på jorden her. Alle trær og dyr og steiner, ja endog luften som danser er en
del av Gaia, skapt og hentet inn fra hennes evige fødsel av seg selv i den ytre form som er
planeten. Jeg kjenner trærne, for som Gaia er meg og jeg er Gaia er også trærne meg og jeg i
dem. Jeg kjenner trærne som henter inn energi fra solen og det store universet. Som bringer
denne kraften til Gaia i en evig kjærlighetsakt og nærer henne med kraften fra lyset som flyter
gjennom dem og ned til jordens kjerne. Jeg kjenner hvordan hvert eneste tre er seg selv, og
samtidig en del av meg og henne. Hvordan de nærer seg selv av Gaias jord og nærer seg selv
av solens lys… og hvordan de samtidig nærer henne, og jeg forstår at å nære seg selv er det
samme som å nære henne.
Her jeg står er jeg ikke bare meg selv, ikke kun dette ene mennesket. Jeg er Menneskeheten,
og som et uttrykk for Mennesket går jeg mot Gaia med åpne armer og faller inn i hennes
favn. I hver enkelt av mine celler vet jeg at vi er elskere. At hun er min moder, hun er den
Mennesket fødes ut av. Hun er rundheten, eggcellen som tar i mot den kosmiske livsgnist og
føder det kosmiske barn… Mennesket som ikke lengre er uendelig mange atskilte individer,
men en Gud… Mennesket, som er hennes elsker. Og som denne guden faller jeg inn i
Gaias armer og kjenner at vi til sammen skaper det hele. Jeg ler fordi jeg ser min kropp,
menneskekroppen som en erigert penis… oppreist og med et hode på toppen… og hun er den
runde kloden… og nå møtes vi i hennes skjød og omfavner hverandre. Lenge står vi slik og
jeg ser hennes lengsel speilet i min. Og jeg vet hvor dypt hun har lengtet… hvor tålmodig
hun har latt mennesket oppdage seg selv... hvor tålmodig hun har stilt sitt legeme til rådighet
og latt mennesket plyndre, voldta og utnytte det… i mitt indre ser jeg at det ikke bare er
mennesket som har misbrukt jorden… men jeg opplever hver en mann som har misbrukt
og utnyttet kvinner… og hver en kvinne og mann som har misbrukt og utnyttet moder jord
90