Utskriftsvennlig versjon! - Ildsjelen

visjonens landskap og på sin vandring finner den stadig mer visdom. Det er søkeren som ser på
livet som et eventyr. Ingen tilfeldighet, men som et eventyr hvor man leter etter gryta med gull.
Verden er så stor og drømmen så stor, men jo lengre vi reiser, jo mindre blir verden og jo nærmere
kommer vi visdommen vi trenger for å forstå og fullbyrde drømmen. For sjelen er livet på jorden
en eventyrlig reise gjennom fabellandet. Og den som vil leve ut sin drøm, må delta i eventyret og
søke etter de magiske nøklene, orakeltreet og visdomskilden.
Men det er ikke bare dans i eventyrskogen. Det er også troll og onde stemødre, rasende
furier og ville orker som herjer med din drøm. Du vil møte de som tviler på drømmen, de som
stjeler den fra den og gjemmer den i umulighetens hule, eller kaster den utfor stupet for idiotiske
fantasier. Du vil møte dagen da tiden sto stille og intet beveget seg. Du vil møte den indre brønns
uendelige dyp og dødens vann. Du må balansere over grusomhetens avgrunn og kjenne kløen fra
irritasjonsblomsten. Alt dette må du gjøre, så de sterke og klare kreftene fra dypet av din indre
kilde kan stige frem, og helbrede deg når du sliten og trett endelig kommer frem til den hellige
lunden…hvor du får hvile tre minutter, mens du får gode råd av en alv…før du igjen må bevege
deg videre på reisen gjennom de underjordiske insektsgrottene. Her er det sjelen lærer om sitt
eget mot, om den dypeste sannhet og om den indre kraft som er den magiske lampen som kan
tennes når du trenger den mest.
Når sjelen har vært innom visdommens tjern, og sett dødens ansikt i det svarte vannet, så
har den begynt å gjenkjenne seg selv. Den kan se bak jegets angst og bak lysets
forlokkende drømmerier. Den ser gjennom formens masker og har møtt sine indre skogs ånder og
danset med de om natten. Da og først da er sjelen klar for møtet. Når den har gjenkjent seg selv, så
er den rede til møtet. Møtet hvor sjel møter sjel. Ikke møtet hvor en drøm om et møte…speiler seg
i en annen drøm om et møte. Ikke bare to kropper som støter sammen i Titanens ego-kamp. Men
en sjel som kan se en annen sjel. En drøm, som kan danse med en annen drøm. Dette er sjelenes
møte og den første belønning for å ha gått gjennom sukkenes skog. Oh-det møtet kan vare i tre
sekunder, eller et liv. Men alle slike møter varer evig. For den som har møtt en annens sjel, har
sett inn i evigheten og vet at et slikt møte aldri kan forsvinne. De som har berørt hverandre, vil
for alltid være forbundet av berøringen. Og den som virkelig har danset med seg selv lenge nok,
vil aldri svikte en annen danser, men man vil heller aldri kreve av en annen at de skal svikte seg
selv.
Og så, når sjelen har gjenkjent seg selv og gjenkjent menneskene, når den ser verden
slik den virkelig er. Først da kan arbeidet begynne. Det er her eventyrene slutter, med prinsessen
og halve kongeriket. Den andre halvdelen må jo også erobres, og alle slottets 3760 vinduer må
vaskes. Du trodde kanskje at å komme hjem til kongeriket var å elske med prinsen/prinsessen
og ri på din vakre ganger gjennom hellige lunder. Oh,nei. Å komme hjem er å komme hjem til
Arbeidet – til din livsgjerning. Ikke lengre som en sjelens drøm, eller som en fjern visjon om
fremtid. Å komme hjem er nåtid. Det er visjonens tusen små kroker som skal festes sammen. Det
er menneskenes verden og det øde landet som skal gjøres fruktbart. Det er de vanskelige krigene
og kunsten å holde den hellige freden. Det er å hogge ved og bære vann. Det er å være din drøms
tjener. Å være den som bærer lyset gjennom det golde landskapet. Å være den som danser i
sorgens dal og den som rydder i skammens lønnkammer.
Først når villigheten har ledet deg gjennom alle slottets rom og du har danset med den
ytre verden og nødvendighetens lover, uten å la deg binde, først da vil du forstå hva frihet er.
Her finnes det rom med uendelig glede. For barnet kommer leken først. Du leker med biler og
dukker, fordi det en gang blir virkelighet. For den som følger sin sjels drøm kommer villigheten
og arbeidet først. Når du har erobret det, så kommer tiden for lek, og det underlige er at denne
friheten ikke er noe som en gang skal tas fra deg og bli alvor. Denne friheten vokser magisk og
mystisk, den danser og tar tak i deg med flagrende skjørt, så du til slutt er friheten. Du er dansen
og arbeidet er blitt denne dansen.
74