Utskriftsvennlig versjon! - Ildsjelen

i seg selv. Jeg ser at alt er det samme… lag på lag på lag med det samme… i smått og stort.
Jeg kjenner en så dyp takknemlighet og kjærlighet til henne… som er min moder og med
uendelig tålmodighet har ventet på at jeg skal bli hennes elsker. Som har ventet på at jeg skal
kjærtegne hennes legeme, istedenfor å rive innmaten ut av det. Som har ventet på at jeg skulle
elske istedenfor å utnytte. Som har ventet på at jeg skulle se hennes overflod og la mitt hjerte
fylles med glede og kjærlighet over hennes gaver, istedenfor å finne mangler og feil og leve
i angst for å ikke få nok. Hun stryker meg ømt over håret og sier at slik måtte det være…
og at enda er det ikke slutt… for selv om jeg er i hulen… så kjenner Menneskeguden enda
ikke sin egen sanne natur. Og jeg ser at hun er den indre bevissthet, mens Mennesket er den
ytre bevissthet… og at kun gjennom at Mennesket våkner og ser sin egen guddommelighet,
vil hun kunne våkne helt av dvalen og gjenkjenne sin egen guddommelighet fullt og helt.
Fordi vi er henne og hun oss. Men, hvisker hun og stryker meg ømt over testiklene… for
Gaia finner mine testikler underbart vakre… for hver og en som våkner blir det lettere… og
igjen smelter jeg inn i hennes dype favntak og kjenner hvordan min glede og takknemlighet
smelter med hennes kjærlighet og hengivelse… og tiden opphører å være og alle rommene i
sinnet til moder jord åpnes og jeg ser igjen at hun ikke kun bor i denne dimensjonen… jeg ser
at hun er moder til uendelige dimensjoner og skapninger… som lever sammen og allikevel
atskilt… og jeg vet at tiden er kommet for å våkne helt… for å møte og elske Gaia i all hennes
herlighet og utallige former. Men langsomt… uendelig langsomt slipper vi hverandre… vi
vet begge at i tiden er ikke tiden akkurat nå… at det vil være mer tid før Mennesket fullt og
helt våkner. Vi vet at det vil være mer tid, mer voldtekt og smerte og angst og opplevelse av
ensomhet, mangel og hat… før det hele guddommelige mennesket har erkjent sin egen sanne
natur. Jeg kan nesten ikke leve med denne smerten og vissheten, men hun stryker meg ømt
over håret med vinden og bladene fra trærne… hun smyger sine trerøtter inn i hendene mine
og lar meg hvile på hennes fjell. Hun bærer meg og hvisker at alt er som det skal være… og
hun hvisker at denne lidelsen er som en liten svart oljedråpe i det uendelige kjærlighetshavet,
som når den faller i hennes favn vil oppløse seg og bli til intet, samtidig som den vil tilføre
havet ny næring.
Hun hvisker at smerten fanget i tid blir uendelig liten, uansett hvor lang tid den varer, sett i
forhold til tidløshetens velsignelse… og vi vet at prisen vi betaler vil være uendelig liten i
forhold til det den vil gi. Hun løfter meg opp av hulen og igjen står jeg på jordens overflate…
Jeg fylles med uendelig takknemlighet og glede over Gaias skjønnhet. Hver plante og hvert
gresstrå minner meg om hennes kjærtegn… og er hennes kjærtegn… og min kjærlighet
til hennes ytre form kjenner ingen grenser… min glede over hennes væren kjenner ingen
grenser… og jeg vet at sammen… sammen skal vi føde oss selv og bli det guddommelige
Mennesket som fullt og helt kan dele favntak med henne og åpne dørene til fremtidens store
festsal.
91