+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, 1–2 1
Lærere og sykepleiere
Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv bør lønnsdannelsen oppfylle tre målsetninger:
Nivået skal ikke overstige det som er forenlig med stabil konkurranseevne,
dvs. at lønningene over tid må vokse i takt med produktivitetsutviklingen. Samtidig
skal lønnsforskjellene bidra til effektiv allokering, dvs. at arbeidskraften fordeler seg
mellom forskjellige virksomheter på en måte som gir størst mulig verdiskapning. Sist,
men ikke minst, skal lønnsdannelsen bidra til en (politisk) akseptabel inntektsfordeling
i befolkningen. De tre målsetningene for lønnsdannelsen kan komme i konflikt og er
gjenstand for politisk kamp. Fagbevegelsen i Norge har lagt sterk vekt på at lønnsutviklingen
skal bidra til en rettferdig inntektsfordeling mellom arbeidstakere. Jevnere
lønnsfordeling, lik lønn for likeverdig arbeid, er krav fagbevegelsen har stilt – ved de
sentrale oppgjørene – i bytte for lønnsmoderasjon. Sentraliserte oppgjør har dermed
fremmet målsetningen om stabil konkurranseevne, og bidratt til utjevning. Samtidig
har denne strategien kanskje gitt mindre rom for den fleksibilitet som skal til for å
tilpasse lønnsfordelingen til endringer på etterspørselssiden. Dette gjelder særlig
innenfor offentlig sektor der de sentrale oppgjørene får størst betydning for
lønnsdannelsen. Sammenlignet med privat sektor, er lønnsfordelingen i offentlig sektor
sammenpresset både fra toppen og fra bunnen; de med lav utdanning tjener relativt
bra og de med høy utdanning tjener relativt dårlig. Hvis dette fører til at staten og
kommunene systematisk taper i konkurransen om den mest etterspurte, høyt kvalifiserte,
arbeidskraften kan det få alvorlige konsekvenser for verdiskapningen i offentlig
sektor.
Kanskje må det tas i bruk større lønnsforskjeller mellom grupper for å sikre
nødvendig tilgang på arbeidskraft til forskjellige deler av offentlig virksomhet. Siden
markedskreftene delvis er satt ut av spill kan det, imidlertid, være vanskelig å
bestemme «riktige» relative lønninger innenfor offentlig sektor. Når det er konkurranse
om arbeidskraften mellom sektorene gis det et klart signal hvis offentlig sektor
systematisk taper denne kampen. Noen grupper har i liten grad alternative arbeidsmarkeder
i privat sektor dersom de skal utøve sitt yrke. Disse gruppene må ha et
lønnsnivå som sikrer nyrekruttering på lang sikt og hindrer for stor avgang fra yrket.
En vag, men rimelig fornuftig, definisjonen av rettferdig inntektsfordeling er en
fordeling som gir lik materiell velferd over livsløpet. Det betyr at de som tar utdanning,
må få kompensert tapt arbeidsfortjeneste i utdanningsperioden med høyere lønn
senere i livet. Det betyr også at de gruppene som utsettes for relativt høy arbeidsledighetsrisiko,
skal få kompensert dette med høyere lønn, mens de er i arbeid. I løpet
av de seneste månedene har lærere og sykepleiere ikke bare blitt et par, de har også
blitt et ord; lærereogsykepleiere sier journalistene på en pust. Ordet har blitt symbolet
på velferdsstatens offentlige ansatte som blir urettferdig behandlet – som får lønn i
himmelen, men krever en rettferdig lønn på jorda. Det er mulig at lærere og
sykepleiere blir dårlig behandlet ut fra et kriterium om lik materiell velferd over
livsløpet. En analyse av lærerenes lønnsutvikling i dette nummeret av «Søkelys på
arbeidsmarkedet» viser at denne yrkesgruppen ikke tjener mer enn industriarbeidere.
Siden lærerne har flere års høyere utdanning tjener de antagelig adskillig mindre over
livsløpet. På den annen side har lærerne trolig mindre risiko for å bli arbeidsløse.