Rapport - Norske Lakseelver

2.3 Antibakterielle midler i fiskeoppdrett
I likhet med landbaserte former for bruk av husdyr, der
mange dyr plasseres på svært begrenset plass, får ulike
sykdommer og parasitter gode spredningsforhold innenfor
intensiv fiskeoppdrett. Infeksiøse sykdommer som
furunkulose, har tidligere blitt behandlet med store
mengder antibiotika tilsatt i fôr. Når vi her omtaler miljøeffektene
av antibakterielle midler i fiskeoppdrett, minner
vi leseren om at forbruket av antibiotika i den norske oppdrettsnæringen
har sunket fra 50 000 kg til 500-600 kg
på 15 år (Grave et.al., 2002).
Dagens nivå er så vidt lavt at det ikke utgjør noe miljøproblem.
Det er to grunner til at vi likevel ønsker å fokusere
på dette. For det første er forbruket av antibiotika fortsatt
høyt i andre land hvor det drives oppdrett av laksefisk.
Dette gjelder for eksempel Chile, hvor man ikke har
kommet like langt innenfor forebyggende fiskehelse som
i Norge. Man mangler vaksine mot sykdommen piscirickettsiose,
som er den mest tapsbringende sykdommen i
chilensk oppdrett (Olsen, 1999). Forbruket av antibiotika
i Chile estimeres til 50 tonn (Jensen, 2002; Nutreco 2002).
For det andre frykter vi at forbruket i Norge vil øke dersom
oppdrett av andre arter, for eksempel torsk, oppnår
produksjonsvolum av betydning. Grunnen til den raske
nedgangen i det norske antibiotikaforbruket skyldes først
og fremst at det nå finnes effektive vaksiner mot de viktigste
bakterieinfeksjonene, samt generelt bedre fiskehelse
som følge av mer egnede driftslokaliteter, mindre
stress og bedre smittehygiene (Poppe, 1999).
Nye oppdrettsarter vil medføre nye helseutfordringer,
og utvikling av nye vaksiner kan ta tid (Bleie, 2002). Nye
laksesykdommer og nye varianter av kjente sykdommer
kan også være med på å snu den gunstige trenden i Norge.
I 2002 økte forbruket til omlag 1000 kg, særlig på grunn
av problemer med vintersår (Statens dyrehelsetilsyn,
2003; Rasmussen, 2002).
2.3.1
Miljøeffekter av antibiotika i fiskeoppdrett
Antibakterielle midler gis til fisk gjennom medisinfôr som
er blandet på fôrfabrikker. Antibakterielle midler tilføres
det marine miljø ved at deler av fôret ikke blir spist og
synker til bunns, eller skilles ut i fiskens ekskresjon (Smith,
1996).Tre effekter av antibiotikaspredning til det marine
miljø fremheves:
- Antibiotikaresistens
- Spredning til villfisk
- Forsinket nedbrytning av organisk materiale
Antibiotikaresistens
Ved intensiv og gjentatt medisinering med samme antibakterielle
middel ser man ofte nedsatt effekt mot den
aktuelle sykdommen etter en tid. Inntil vaksineringsprogrammer
i stor grad eliminerte utbrudd av furunkulose
ble det i stor grad benyttet oksolinsyre i behandlingen.
Etter gjentatte behandlinger ble det registrert at effekten
ble redusert, og i 1990 viste en undersøkelse at 36 % av
furunkulosebakteriene var resistente mot ett eller flere
antibiotika (Sørum, 1999). Som en følge av resistensutviklingen,
må behandlinger gjentas eller nye midler tas i bruk.
Antibiotikaresistens er imidlertid ikke et rent fiskehelseproblem.
Resistens kan oppstå hos andre bakterier i de
marine sedimenter og i vannmassene, og derigjennom
spres til andre organismer i det marine miljø (Sandaa et
al.,1992). Den totale belastningen av resistente bakterier
mennesker utsettes for øker, og kan skape nye problemer
i human helse.
Spredning til villfisk
Antibiotika spres også til villfisk direkte ved at for eksempel
torsk spiser medisinfôr som faller gjennom merdene.
Denne fisken kan i sin tur blir fanget og spist av mennesker,
som dermed får i seg begrensede doser med
antibiotika (Røstvik, 1997). Dette er uønsket med tanke
på resistensutvikling hos mennesker. Siden forbruket av
antibakterielle midler i dag er så lavt, vil den mengden
som villfisken får i seg fra fôrspill, være så å si lik null.
Forsinket nedbrytning av organisk materiale
Antibakterielle midler, som navnet indikerer, er ment å
drepe bakterier. Men som nevnt ovenfor, havner deler av
Figur 6:
Utvikling i antibiotikaforbruk,
sammenlignet med produksjonsvolum
i norsk fiskeoppdrett.
39