Rapport - Norske Lakseelver

4.1 Fremmedstoffer i fisk
Tabell 11:
Innhold av dioksiner og dioksinlignende
PCB-forbindelser.
Testresultater for 35 prøver av norsk
oppdrettslaks fra 2002 og 2003.
PgTE/g er en fortkortelse for
picogram toksiske ekvivalenter per
gram. (Nifes, 2003 upubliserte data)
Figur 25:
Innhold av tungmetaller i norsk
oppdrettslaks, sammenlignet med
grenseverdier.
Miljøgifter i havet oppkonsentreres i den marine næringskjeden
og akkumuleres i fett. Dette betyr at rovfisk kan
ha et høyt innhold av miljøgifter. Særlig stor gjedde (Exos
Lucius) som er fisket i forurensede innsjøer, har et høyt
innhold av for eksempel kvikksølv (SNT, 2002), og blir
humoristisk omtalt som “spesialavfall”. Men også oppdrettslaks
kan få et betydelig innhold av miljøgifter dersom
fôret inneholder mye marint fett fra forurensede
havområder. For å redusere innholdet av miljøgifter i fiskefôr
har man i stor grad redusert innholdet av råvarer fra
farvann med nærhet til forurensingskilder (særlig europeiske
farvann) til fordel for råvarer fra Sør-Amerika,
som i utgangspunktet er den største produsenten av
fiskeolje og fiskemel.
I Norge overvåkes konsentrasjonene av miljøgifter i oppdrettslaks
nøye av Nasjonalt institutt for ernærings- og
sjømatforskning (NIFES), gjennom et årlig program med
prøvetaking. (Julshamn et al., 2002). Grenseverdier for
mange miljøgifter er fastsatt av EU, CODEX (FN) og
enkeltnasjoner for å ivareta innbyggernes helse.
4.1.1
Tungmetaller
De nyeste resultatene fra overvåkingen (Haldorsen et
al., 2003), viser at innholdet av tungmetaller i norsk oppdrettslaks
ligger under grenseverdiene med god margin.
Figur 25 sammenligner observerte nivåer av tungmetaller
i norsk fisk med grenseverdier satt av EU, og illustrerer
tydelig at tungmetallinnholdet i norsk laks ikke gir
grunn til bekymring for konsumentenes helse.
Kvikksølvinnholdet har falt fra 0,04 mg/kg i 1995 til 0,02
mg/kg i 2001. For bly og kadmium representerer tallene
deteksjonsgrensene på henholdsvis 0,01 og 0,005 mg/kg,
slika at faktiske verdier kan være lavere.
4.1.2
Dioksiner
Dioksiner (polyklorerte dibenzoparadioksiner (PCDD)
og polyklorerte dibenzofuraner (PCDF)) er klorholdige
organiske miljøgifter, som dannes som biprodukter i ulike
industrielle prosesser og ved forbrenning. Dioksiner
akkumuleres i fettvev, er tungt nedbrytbare og oppkonsentreres
i næringskjeder - den marine næringskjeden er
i så henseende særlig utsatt. Mennesker eksponeres for
dioksiner via kostholdet, og de viktigste kildene er animalske
produkter som fisk, melkeprodukter og kjøtt.
Innhold av dioksin i næringsmidler oppgis som pikogram
WHO-TE/g (eller nanogram/kg). TE står for toksiske
ekvivalenter og beregnes ut fra toksisk ekvivalentfaktorer
(TEF) eller veiingsfaktorer som har vært etablert for en
rekke dioksiner og dioksinlignende PCB-forbindelser.
Tabell 11 viser testresultater for 35 prøver av norsk oppdrettslaks
fra 2002 og 2003 (NIFES, upublisert data). EU
har satt en øvre grense for dioksin (PCDD og PCDF) i
fisk på 4 pg WHO-TE/g.Testresultater for norsk laks viser
0,58 pg WHO-TE/g i gjennomsnitt, med et spenn fra
0,25 til 1,19 pg WHO-TE/g.
4.1.3
PCB
PCB står for polyklorerte bifenyler og er en samlebetegnelse
på en gruppe av 209 ulike stoffer. Bruk av PCB
er i dag forbudt i den vestlige verden, men tilføres stadig
miljøet gjennom blant annet utlekking fra avfallsdeponier.
Fordi det finnes mange ulike PCB-er, har man kommet
fram til en standard for måling der 7 ulike PCB-congener
(PCB7) måles og brukes i beregningen av forurensning.
66