tema: drama i grunnskolen - Landslaget drama i skolen

[ ]Kollektiv kreativitet. Tom Walker starterworkshopen på Grusomhetens Teater med åbe de 17 skuespillerne som deltar om å stilleseg i en ring på scenen og holde rundt hverandre.Han forklarer at man på utpust skallage en tone som skal stemme overens meddynamikken fra hele gruppen. Skuespillernemå lytte til tonen til naboen, samtidigsom man lytter til intensiteten fra gruppen.Lyden begynner svakt, men øker snart i intensitetog styrke. Slik står de i fem minutter.Det er noe seremonielt og meditativt imåten gruppen står samlet på, som en lyttendeog kreativ enhet. Øvelsen kalles for“The chord”, og er en øvelse som er tatt fraforestillingen Mysteries and Smaller Pieces,som sammen med forestillingen ParadiseNow fra 60-tallet er to av de mest kjenteforestillingene til The Living Theatre. Flereav øvelsene som skuespillerne var igjennomi løpet av workshopen var øvelser fra disse toforestillingene.Din personlige sannhet. Judith Malina forsetterworkshopen med å fortelle skuespillerneom The Living Theatres arbeid. TheLiving Theatre ble inspirert av Piscator ogBrecht som ønsker å sette det konvensjonelleteatret på hodet. På lignende vis ønsketThe Living Theatre å revolusjonere.Malina forteller at The Living Theatre erimot oppfatningen om skuespillergeniet, daskuespillergeniets eneste formål er å bli beundret.De ønsker at skuespilleren og teatretskal gjøre noe med og si noe til publikum.–The Living Theatre er denteatergruppen som har vært nærmestAntonin Artuads visjoner.Lars Øyno,kunstnerisk leder for Grusomhetens Teater– Dette kan bare skje ved engasjerte skuespilleresom virkelig har noe på hjertet, sier Malina.Workshopens mål er at deltakerne skalfinne sin personlige sannhet. En sannhetsom man i følge Malina kan oppdage gjennomde gruppedynamiske øvelsene som TheLiving Theatre har utviklet opp gjennomårene. Dette får vi videre i workshopen seflere eksempler på.Den gruppedynamiske metodikk. Skuespillernedeltar i improvisasjonsøvelser for åutløse spontanitet og fantasi; i kroppslige ogfysiske øvelser der man gjennom kroppsligbilleddgjøring skaper meningsfylte bilder; ikommunikasjonsøvelser der man skal ageregjennom bevegelse og stemme ut fra å lytteog respondere på gruppen, som for eksempeli en øvelse hvor skuespillerne står oppstiltpå to rekker mot hverandre:En av skuespillerne starter med å lage en bevegelsemed en lydrytme. Denne bevegelsenskal han så lære bort til en av skuespillerne imotsatt rekke. Skuespilleren skal først læreseg bevegelsen, for så på impuls forvandlebevegelsen til sin egen, som igjen skal læresbort til en ny skuespiller. Etter en stund utviklerøvelsen seg ved at skuespillerne ikkebare skal lære seg å lære bort en bevegelse,men de skal også skifte plass og bli bevisstpublikum. Bevegelsene blir større og mer intens.De lytter og responderer på hverandre,iscenesetter for publikum, og på impuls bryteralle skuespillerne ut i en felles bevegelse.Politisk engasjement. Etter øvelsessekvensensetter alle deltakerne seg i en ringsammen med Judith Malina og hennes kollegaer.Man skal i felleskap komme frem tiltemaet for visningen som skal skje nestekveld under navnet A day in the life of Oslo.Diskusjonen som utspiller seg er en politiskog engasjert diskusjon der alle skuespillerneviser interesse og engasjement rundt samfunnsproblematikki Norge.De kommer frem til fire temaer; “Norge ikrig”, “Kvinnerollen”, “Galskap” og “Værdeg selv hvis du kan”. Skuespillerne fordelerseg så i mindre grupper, hvor de underveiledning fra The Living Theatre skaper ensekvens rundt det valgte temaet.Sekvensene ble så satt sammen til en helhet,som ble vist på Grusomhetens Teater mandag16. mai foran et åpent publikum.Verdens undertrykkelse. Kunstnerisk lederfor Grusomhetens Teater Lars Øyno innledervisningen med å si at The Living Theatreer den teatergruppen som har vært nærmestAntonin Artuads visjoner. Artaud mente atman måtte utsette publikum og skuespillerefor verdens angst og smerte, slik at de kunneløsrive seg fra den falske virkeligheten somde omgav seg i. På den måten kunne de kommei kontakt med den egentlige virkeligheten,de spirituelle og metafysiske verdier.A day in the life of Oslos åpningssekvens gameg en følelse av Artuds nærvær. Skuespillernekom inn på scenen som slaver bundetfast i et tau. De slår hverandre, de blir slått,de lider og skriker, de representerer verdensundertrykkelse. Plutselig går de i frys, vi høreren klokke slå, og vi får se første sekvens:Sekvensene. En av skuespillerne skriker ut:– Norge i krig!Ved en fysisk billedliggjøring av en fredsduesom slipper bomber, søker gruppen å kommentereNorges dobbelmoralske krigføring.De marsjerer, de dør, de tar direkte kontaktmed publikum og skriker:– Norge er en fredsnasjon!Klokken slår igjen, og på lignende vis kommeralle sekvensene etter hverandre. Trossulik tematikk er sekvensenes felles kjennetegnden fysiske og kroppslige billedliggjøringen,i kombinasjon med fragmentertetekstutdrag som man enten skriker ut, ellerforteller direkte til publikum. Uttrykket harworkshopdeltakene kommet frem til i felleskapgjennom gruppedynamiske øvelser.Teksten, for eksempel, utviklet de gjennomden ikke helt ukjente improvisasjon og kreativitetsøvelsenhvor deltakerne i fellesskapskaper en historie ved å si en setning hver.Hvordan bryte ut? Etter siste sekvens begynneren av skuespillerne å tromme ogsynge en shamanistisk sang som alle skuespillerneumiddelbart begynner å danse etter.Sangen og dansen øker i intensitet, ogsnart går den over i en annen dimensjonhvor alle skuespillerne ender i en klynge påscenen med spasmer. De lider og skriker tilhverandre.– Hvordan kan vi bryte ut? Hvordan kan vibryte ut før det er for seint?De går direkte mot publikum og spør dem:– Hvordan kan vi gjøre det?Skuespillerne tar med seg publikum opp påscenen. Der står vi, publikum og skuespillere,i en ring og holder rundt hverandre ogutfører “The Chord”. Vi lytter til hverandrestoner og intensitet, vi er en kreativ enhet.Slik avsluttes visningen.Transformasjonen. Man kunne i visningentydelig se det prosessuelle og ritualistiskefokuset som The Living Theatre har. De ersterkt inspirert av østens mytiske og spirituelleritualer.Antropologen Van Gennep forsket alleredei 1908 på ritualer, og karakteriserte disseskvalitet som “rites of passage”. Gjennom deltakelsei et ritual separeres man fra sin tidligeretilstand, og gjennomgår en prosess derman transformeres inn i en ny virkelighet.Ritualet har altså en transformerende effekt.The Living Theatre tror på teatrets transformerendevirkning. Gjennom den teatraleprosessen skal ikke bare skuespilleren finnesin personlige sannhet, men også publikumskal gjennom transformasjonen finne sannheten.Dette forklarer det tydelige fokusetThe Living Theatre har mot publikum i bådede gruppedynamiske øvelsene, og i forestillingenesine. Skillet mellom scene og sal harforsvunnet.Troen på teatret. Når Judith Malina samtalermed publikum etter visningen kan manikke unngå å legge merke til at den 86 årgamle damen prater som om hun var en ungrevolusjonær. I hennes tydelig tale om TheLiving Theatres visjoner og ideer er det lettå se at det er livsverket sitt hun snakker om.Mitt møte med The Living Theatre har førstog fremst vært et innblikk i teaterhistorien.Men jeg må allikevel si meg imponert overThe Living Theatres sterke lidenskap. Fortsattden dag i dag lager de avantgardeteater,med en sterk tro på at man gjennom kollektivkreativitet kan skape et teater som kan haen transformerende effekt på mennesket oghele samfunnsorden.– Hvordan kan vi bli kvitt undertrykkelse?spør Malina og konkluderer:– Vi må alle delta i søken etter å få forandring.Judith Malinas personlige visjon er et samfunnuten hierarki og undertrykkelse, oghun tror fortsatt at det kan skje på fredeligvis gjennom teatrets forvandlende kraft.litteratur:Innes, Christopher. 2005, Avant GardeTheatre 1892-1992, Routledge,London og New York.Braanaas Nils. 2008, Drama PedagogiskHistorie og Teori, 5. Utg., Tapir Akademiskeforlag, Trondheim. The Living Theater:www.livingtheatre.org, 01.08.11Judith Malina3 4 dr a m a n r .o3 _ 2 o11dr a m a n r .o3 _ 2 o11 35