Les mer (pdf) - CICERO Senter for klimaforskning - Universitetet i Oslo

FNs klimapanel som rollemodell?
Knut H. Alfsen, Direktør ved CICERO Senter for klimaforskning
Synspunkt
Synteserapporten fra den tredje hovedrapporten til FNs klimapanel (IPCC) foreligger i disse dager. Det kan virke
forvirrende at nok en rapport kommer nå: Har vi ikke allerede fått fl ere rapporter fra IPCC før i år?
Forklaringen ligger i strukturen til klimapanelets rapportering. Foruten spesialrapporter om for eksempel klimavirkninger
av fl y, utslippsscenarier og opptak av karbon i skog, lager IPCC med nokså jevne mellomrom såkalte hovedrapporter.
I disse gis det en omfattende gjennomgang av i) det vitenskapelige grunnlaget for vår forståelse av klimaproblemet,
ii) hvilke virkninger klimaendringer kan ha og hvilke tilpasningsmuligheter vi har, samt iii) hva som kan gjøres for å
motvirke utslipp av klimagasser. Den tredje hovedrapporten, med tittelen Climate Change 2001, er det som ferdigstilles
i disse dager.
Rapporten består for det første av tre hovedbidrag fra tre arbeidsgrupper i panelet som nettopp gjennomgår de tre
punktene ovenfor. Disse rapportene er omfattende, gjerne opp mot tusen sider hver. Det utarbeides derfor tekniske
sammendrag av hver rapport på noe under hundre sider. Hovedbidragene og de tekniske sammendragene utarbeides
av vitenskapsfolk og er helt under deres kontroll.
På basis av hovedbidragene og de tekniske sammendragene utarbeides det så tre Sammendrag for beslutningstakere
(Summary for policymakers) gjerne på en ca. 20 sider hver. Disse utarbeides i et samarbeid mellom vitenskapsfolk
og politisk valgte representanter, men slik at vitenskapsfolk har vetorett ved utarbeidelsen. Som regel er det disse
sammendragene som blir omtalt i media slik tilfellet var tidligere i år da sammendragene fra den tredje hovedrapporten
forelå.
Endelig utarbeides det en såkalt Synteserapport som søker å sammenfatte det hele. Utkastet blir laget av arbeidsgruppene,
men teksten skal godkjennes av de politisk valgte representantene i IPCC linje for linje innenfor rammen av det
som står i øvrige rapporter. Sjelden har fi lologien en mer sentral plass i klimaproblemet enn under denne prosessen!
Prosessen er med andre ord omfattende og spenner fra rene vitenskapelige rapporter og til den mer politisk bestemte
synteserapporten. Den store fordelen ved denne prosessen er at den så og si tvinger politikerne til å forholde seg til de
vitenskapelige vurderingene og gi sin tolkning av dem. Ulempen er dels at prosessen er uhyre ressurskrevende, det er
tusenvis av forskere og andre involvert og prosessen tar minst fem år å gjennomføre, og dels at noen synes å tro at hele
prosessen, inklusive utarbeidelsen av hovedbidragene og de tekniske sammendragene, er politisk styrt.
Etter mitt syn oppveier fordelene klart ulempene. IPCC prosessen er unik og har gitt et beslutningsgrunnlag for klimapolitikken
i alle land som savner sidestykke på andre problemområder. Resultatet har da også vært en politisk oppmerksomhet
omkring klimaproblemet som gjør at ingen politiker kan si at man ikke kjente til hva vitenskapen hadde å si
om klimaproblemet.
IPCC-prosessen er selvfølgelig ikke feilfri, og enkelte spør, kanskje med rette, om fokus på klimaproblemet er for stort og
går på bekostning av andre og kanskje mer akutte samfunnsproblemer. Men for ofte gjenspeiler kritikken en manglende
forståelse av hvordan prosessen faktisk foregår. Det er synd, for det er all grunn til å spørre seg om ikke også andre
komplekse samfunnsspørsmål ville ha godt av å bli belyst på tilsvarende måte som klimaspørsmålet har blitt det de
siste 10 år.
Cicerone 4/2001 3