Leif O Østerbø

MED LOV SKAL LANDET
Seniorrådgiver Jan Havsås gir oss glimt fra domstolenes historie
Forsvunne personer
– Dødsformodning
Gjengifte – Bevis for at ektefellen er død
Anno 1615 den 29. november var biskopen i
Oslo og residerende kanniker samme sted
samlet på kapittelhuset. En fullmektig
fremstod på vegne av Anne Knutsdatter og
«bespurde sig om fornevnte Anne motte forloffuis
thill ecteskab, effterdi hendis førrige
hossbonnde Odd vor aff rigens fiender i Nyløse
ihiellslagenn huillckit saa at vere bevistis
medt fire mendtz breff og segell daterit paa
Gustorps steffnne stuffue anno 1615 denn 28
octobr. Huillcke vunde [vitne] Gude Jacobssen
og Suendt Rassmussen deris ordt, att di paa
bog medt fulldt edtstaff haffuer sorit og vundit
[vitnet] at de saa fornevnte Anne hendis forrige
husbonde Odd bleff skutt igiennom hans
hoffuidt medt enn kule i Nyløse kircke och vor
handt denn første mandt der fallt, aff dennom
i kirckenn vor…»
Den geistlige kapittelretten godtok dette
som tilstrekkelig bevis for at ektemannen
var død, falt i krig med Sverige. Men for å få
tillatelse til gjengifte måtte enken i tillegg dokumentere
at hun hadde skikket seg vel siden
mannen reiste ut i krigen.
«… Fremdelis bleff fremlaugt sex lagrettes
mendtz beseglete brev som bevitner at Anne
haffuer skickit sig erligenn, christeligenn och
vell fra denn tid hennes husbond drog ut fra
henne mot rigens fiender og til denne dag.»
Annes vandel var upåklagelig og hun fikk
tillatelse til å gifte seg igjen. (Oslo kapitels
protokoller 1606-1618, utgitt av Oluf Kolsrud
1913-1915)
Bestemmelsen som tilsvarer gjeldende
ekteskapslov § 7e, stod også den gangen i
en ekteskapslov, kong Frederik IIs ordinans
om ekteskapssaker av 1582. Myndigheten til
å behandle ekteskapssaker lå til de geistlige
domstoler. Det omfattet også trolovelsessaker
og skilsmisse. Skilsmisse kunne bare
oppnås ved dom ved en geistlig domstol.
De første skilsmissebevillingene ble gitt av
kongen på slutten av 1600-tallet. (Nellemann,
Ægteskabsskilmisse ved kongelig bevilling,
1882)
Kirkens domstol ble kalt consistorium.
Den kom sammen ved behov. Når den
behandlet ekteskapssaker ble den kalt
tamperretten fordi slike saker ble behandlet
på tamperdagene i de fire fastetidene.
Konsistorialretten mistet domsmyndigheten i
ekteskapssaker i 1797 og i kirkelige embetssaker
da juryloven trådte i kraft i 1890.
I Oslo kapitels rettsprotokoller og kopibøker
kan vi lese flere øyenvitneskildringer fra
slaget ved Nyløse kirke 27. februar 1612 under
Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og
Sverige. Dette var bevisførsel i saker som
enkene reiste for å få giftetillatelse.
De så... Svend ble huggen halvparten hans
hode sønder udi Nyløse kirke i Sverige...
Halvor lå død på gaten ved broen i Nyløse og
var huggen mitt over brystet... Bjørn ble igjennomstungen
med en hellebard ved alteret i
Nyløse kirke og ble død liggende på gulvet...
Svenning lå død på gulvet i Nyløse kirke og var
ihjelskutt og skjorten brente enda på kroppen
på ham... Lars lå død på torvet i Nyløse og var
han både igjennomskutt og igjennomstunget...
Halvor ble både skutt og hugget uti Nyløse
kirke, så skummet stod ut igjennom hans
munn og døde straks... Tore ble hugget i hodet
i Nyløse kirke og ble samme tid igjennomsstukket
med et verge så han døde straks...
Ikke alle enkene kunne fremlegge like godt
skussmål. En hadde “forseet seg” med “en
ung karl”, men da boten for dette var betalt og
de begge hadde stått til offentlig skriftemål i
kirken, fikk hun likevel tillatelse til ekteskap
med en tredje mann...
Arveoppgjør – Forsvunne arvelatere og
fraværende arvinger
Vi hadde regler for fraværende arvingers arv
allerede i Magnus Lagabøtes landslov. Regler
for arveoppgjør etter en forsvunnet arvelater
kom først med lov om forsvunne personer av
12. oktober 1857.
Christian Vs Norske Lov av 1687 hadde
også regler om fraværende arvinger. De
ble opphevet da loven av 1857 fikk et eget
kapittel om fraværende arvingers arv. Lov
om forsvunne personer av 1961 hadde også et
eget kapittel om fraværende arvinger. Med lov
om forsvunne personer av 2015 er reglene for
dette tatt inn i et nytt kapittel i arveloven.
Forarbeidene til loven av 1857 viste til eksempler
på hvor vanskelig det kunne være for
arvingene å få hånd om arven etter personer
som var forsvunnet når det ikke fantes lovbestemte
frister. Et beløp på 4 865 riksdaler stod
fortsatt i overformynderiet etter en person
som var forsvunnet i 1808, nær 50 år tidligere.
Arvingene hadde tapt en sak i Høyesterett i
1833 om å få arven utlevert.
Etter annen verdenskrig ble fristene i loven
av 1857 ansett som urimelig lange. Bevis-
kravene for dødsformodning ble riktignok
praktisert med liberalitet for å unngå de
lange fristene. Når medfanger i konsentrasjonsleire
i Tyskland bevitnet at de hadde sett
vedkommende bli ført til en bygning som de
visste var gasskammer, ble det ansett som
tilstrekkelig dødsbevis. Kortere frister ble gitt
i en midlertidig lov av 10. oktober 1947 «um
folk som kom burt i krigstida». I påvente av
denne loven var det blitt oppnevnt verger til å
forvalte formuen etter 500-600 personer som
var forsvunnet under krigen. (NOU 1997: 22
Inndragning av jødisk eiendom i Norge under
den 2. verdenskrig)
I forarbeidene til loven av 1961 skrev
Justisdepartmentet om situasjonen anno
1857: «De moderne meddelelsesmidler som
presse, radio, telefon, telegraf, organisert
postforbindelse etc. fantes ikke, eller var
høyst primitive sammenliknet med forholdene
i dag. Skrivekyndigheten var mindre, og
den skikk å korrespondere regelmessig med
pårørende under fravær, var lite utbredt blant
folkets brede lag.» Manglende livstegn over
lang tid under reisefravær var den gangen
normalt.
Fristene er blitt stadig kortere i de tre
lovene om forsvunne personer. I forarbeidene
til loven av 2015 skriver Justisdepartementet:
«… dei tekniske endringane, mellom anna når
det gjeld telefoni og internett, [gjer] at personar
over heile kloden kan kommunisere med
kvarandre utan særleg tidsbruk. Dette gjer
at det skal meir til for at ein person er borte
lengje utan å gje livsteikn frå seg. Oppnår
ein ikkje kontakt med personen over lang tid
i dag, er det dermed større grunn til å tru at
han eller ho er død.»
Etter tsunamien i Sørøst-Asia 26. desember
2004 ble det avsagt et relativ lite antall
dødsformodningskjennelser. Etter hvert ble
alle funnet og identifisert.
Lov om forsvunne personer av 12. mai
2015 har erstattet betegnelsene dødsformodningskjennelse
og -dom med dødskjennelse
(dødsorskurd). Loven trådte i kraft 1. juli 2015.
44 45