Leif O Østerbø

RETT PÅ
ANBEFALINGEN Av Wenche Flavik, sorenskriver Moss tingrett.
Hvorfor skriver du om
dommerne og krigen,
Hans Petter Graver?
– Jeg har alltid vært fascinert av at mens samfunn endrer karakter,
består ofte dommerstanden uendret. Det undret meg under studietiden
at da juntaen falt i Hellas i 1974, fikk dette ingen konsekvenser
for rettsapparatet. Samtidig forstod jeg at også mennesker som bor
i et diktatur trenger et rettsapparat som kan løse deres sivile konflikter
og som kan opprettholde lov og orden på en rettferdig måte.
Dette sier professor Hans Petter Graver, som nå i høst har utgitt
boka “Dommernes krig”.
Av Erling Moe
– For tre år siden var jeg et år ved universitetet
i Heidelberg. Der la jeg grunnlaget for
en bok om dommere og rettsapparatet i en
del land som tilhører vår vestlige rettstradisjon,
men som av ulike grunner har opplevd
diktatur. Arbeidet med denne boken gjorde
meg nysgjerrig på hvordan forholdene var i
Norge da vi sto under autoritært styre under
den tyske okkupasjonen. Jeg fant raskt ut at
det var forsket lite på dette, og at årene 1940-
1945 nærmest blir betraktet som en parentes
i juridisk sammenheng. Dette syntes jeg var
rart da forskning på andre land fremhever
kontinuiteten over regimeskifter.
Etter at Høyesterett la ned sine embeter i desember
1940 står domstolen støtt på “norsk”
side. Fram til da var det vel uklart hvilken
rolle domstolen og høyesterettsjustitiarius
Paal Berg spilte?
– Dette er jo et omtvistet spørsmål, og har
vært det helt siden krigen. Høyesterettsdommer
Thomas Bonnevie skrev allerede i 1947 en
bok hvor han gikk i rette med Bergs rolle, og
mente at han hadde tatt Høyesterett til inntekt
for mye mer enn det var faktisk dekning for.
Jeg går ikke inn i denne diskusjonen i min bok.
Jeg nøyer meg med å vise at Høyesteretts
embetsnedleggelse var en uvanlig handling i
et internasjonalt lys. Det er svært sjelden at
domstolene setter klare grenser for autoritære
makthavere, enten de vokser frem legalt,
tar makten ved kupp eller påtvinges utenfra.
Handlingen fikk stor symbolsk betydning for
motstandskampen, men den overlot jo på den
annen side de andre dommerne til seg selv.
Et funn hos deg er at mens Høyesterett
valgte klar side mot nazismen var det ikke
samme tilfellet nedover i domstolsystemet.
Hvorfor ikke?
- Mange dommere tok klart standpunkt mot,
og NS kvittet seg med fjorten dommere på
politisk grunnlag. Andre engasjerte seg i
det illegale arbeidet. Men i dommerstolen
opptrådte de fleste dommerne som rettens
håndhevere, også i forhold til nye regler som
lå klart utenfor det som krigens regler ga
hjemmel for. For eksempel ble nye regler
om arbeidstjeneste, jordleie og forbud mot
offentlige dansetilstelninger anvendt uten
noen form for problematisering av hjemmelsgrunnlaget.
Før nazistenes folkedomstol
overtok i februar 1941 håndhevet også de
ordinære domstolene Reichskommissars
forordninger og foretok fengslinger på politisk
grunnlag.
Hans Petter
Graver
Mener du at mange dommere har sluppet
for lett unna et kritisk søkelys for sin rolle
under krigen?
– Mitt poeng er at det ikke har vært kastet lys
på dem i det hele tatt. Dommerforeningen
og andre forbigår denne perioden stort sett
i taushet i sine tilbakeskuende skrifter. Mer
oppmerksomhet vil sikkert vise både ting som
kan kritiseres og ting som kan berømmes.
Fremfor alt vil dette kunne gi mer kunnskap
om den vanskelige situasjonen til dommere
og de dilemmaer de stilles overfor i krisetider.
Det kan gjøre rettsapparatet bedre rustet til å
motstå press til å bli en del av undertrykkelsen
til et autoritært regime.
Du hevder at domstoler og dommere for
lett havner på autoritære systemers side.
Hvorfor du du det er slik?
– Dommerne skal håndheve retten og oppfatter
dette som en sentral del av sin profesjonelle
identitet. Selv om de fleste er enige om
at det er riktig å motsette seg å bli redskap
for et autoritært regimes undertrykkelse og
knebling av opposisjon, er det vanskelig for
dommere å tre ut av denne rolleforståelsen.
Dommerne har dessuten få kanaler som
gjør det mulig med organisert motstand, og
individuell opposisjon fremstår ofte både som
ukollegialt og nytteløst. Det er betegnende at
da NS forsøkte å nazifisere yrkesorganisasjonene
gikk dommerforeningen i oppløsning,
mens advokatforeningen fortsatt som illegal
organisasjon.
Hvilke lærdommer bør dommere og domstoler
trekke på bakgrunn av ditt materiale?
– Jeg tror det er viktig å få frem at det er
grenser for hva som er lovlig, og at dommere
kan bli trukket strafferettslig til ansvar, selv
om det som de håndhever anses som gjeldende
rett. Det mulige straffeansvaret etter
internasjonal strafferett er et viktig tema for
min bok “Judges against justice”. Videre er det
viktig at dommere og jurister bevisstgjøres
om hvilken rolle det kan bli krevet at de skal
spille i autoritære regimer. De bør kjenne til
de mekanismene som presser dem i retning
av å bli maktens redskaper, og hvordan de
kan motstå dette. Ikke minst er det viktig å
få kjennskap til at motstand er mulig og at
de som har klart dette blir trukket frem som
rollemodeller. Jeg håper at noen kan trekke
frem eksempel på noen slike fra Norge,
kanskje provosert av det litt dystre bildet jeg
tegner i “Dommernes krig”.
DIKT
Jens Bjørneboe
Samlede Dikt
Det er mange
dikt fra de
“gamle” forfatterne
som er
Wenche Flavik
vel verdt å lese.
For noen år siden kom jeg over et dikt av
Jens Bjørneboe. Dette fikk meg til å trekke
på smilebåndet, samtidig som det hadde et
viktig budskap. Håper at jeg ved å gjengi
dette diktet, kan skape leserens interesse i
å lese mer i Bjørneboes “Samlede dikt”. Det
kan anbefales! Diktet er fra 1963. Bjørneboe
ble som forfatter, både av lyrikk og romaner,
en helt, kanskje først og fremst fordi han sto
opp for et opprør mot selvgode autoriteter.
Dessuten en ærlighet som treffer når man
er ung.
Diktet gir vel et innblikk i en voksen
verden som man som ung bare fornemmer,
men som her får en sannferdighet ved seg.
De voksne er slett ikke snille, verken i motiv
eller handling – voksne kan styres av smålighet,
selvrettferdighet og prestisjehensyn.
Dette kan være en sjokkerende erkjennelse.
Så gjelder det at man som voksen ikke er
maken.
BOK
Stephen Clarke
Paris Revealed – The Secret Life of a City
Ved et opphold på flyplassen i Paris, kom
jeg over en bok av forfatteren Steven Clarke.
Clarke, som er britisk, bor og jobber i Paris
og har erklært sin kjærlighet til byen. Boken
SORENSKRIVEREN
heter “Paris-revealed – the secret life of
a city.” Jeg er veldig glad i Paris og ble
naturlig nok, nysgjerrig. Boken er komisk
og innebærer en fornøyelig lesning. Jeg
kjenner meg igjen i mye av det Clarke skriver.
Her gjengis et par eksempler – kanskje
andre har opplevd det samme.
Clarke beskriver hvordan du skal unngå
å tråkke en franskmann på tærne. Er du på
restaurant og blir spurt om du er klar til å
bestille, må du før du svarer ja, være helt
sikker på at alle ved bordet er klare. Hvis
du svarer ja og noen nøler, har du løyet til
kelneren! Straffen er at han forsvinner og
blir borte i minst 10 minutter og du forsøker
forgjeves å påkalle hans oppmerksomhet.
Skal du spasere rundt i byen med nesen
i været for å beundre arkitekturen, må du
være obs på fellene på fortauet, såkalte les
bittes de trottoir. Dette er 40-50 cm lange
kraftige stolper i metall. De dukker opp når
du minst aner det, ofte på et fortau med god
plass. De treffer deg i knehøyde dersom du
ikke er oppmerksom. Det er en smertefull
opplevelse. Det er mange av dem. De er
satt opp for å hindre franskmenn å parkere
på fortauet. Hadde de ikke vært der, ville
franskmenn ha parkert der, selv om det
i utgangspunktet er forbudt å parkere på
fortauet.
I det hele tatt, Clarke avslører alt pariserne
selv vet om byen sin, men som de aldri vil
fortelle deg…
Clarke har skrevet flere komiske noveller
som blant annet omhandler kulturforskjellene
mellom franskmenn og engelskmenn.
For oss som har oppfatninger om begge
nasjonaliteter, kan det være en studie verdt.
Bøkene er absolutt å anbefale for de som
har en forkjærlighet for Frankrike generelt
og Paris spesielt!
50 51