I fedrelandets tjeneste, 1948

nettopp på dØra. Posi(ful!mektig Hsi Pi-teh kom inn.
Han tok pla$s på den andre sida av fyrfatet.
Postfullmektigen var liten og spinkel. Nesen var
flat, ørene store for det vesle ansiktet. Huden var
gusten, som på alle opiumsrøykere, men han hadde
et blidt, vennlig smil, som allikevel gjorde ham tiltalende.
- Du har bedt meg komme, sa han enkelt.
- Ja, jeg har bedt deg komme. Vi må samtale
om situasjonen her i Shanghai. Mange av kameratene)
våre sitter i fengsel. Organisasjonen holder på
å rulles opp. Vi er snart ferdige.
Smilet forsvant fra postfullmektigens ansikt. Han
tittet mistenksomt opp på Mester Wen. Men han så
ingen bebreidelse eller mistenksomhet i vennens
øyne. Bare sorg. Derfor slo han seg til ro.
- Ja, det er sørgelige greier, sa han bare.
- Kan vi la dette gå lenger?
- Hva mener du at vi kan gjØre?
- Vi har flere ganger vært sammen på veddeløpsbanen.
Det er en morsom sport, ikke sant? Vi
pleier aldri å sette pengene våre på den dårlige hesten.
GjØr vi vel?
Igjen for postfullmektigens øyne hen over vennen.
Visste han noe? Men kameraten så bare tomt
ut i været.
- Din far og min far var venner, fortsatte butikkmannen
ufortrødent. - Vi to er venner og har
alltid vært det. Derfor mener jeg at vi sammen
bØr diskutere stillingen. Skal vi gå ødeleggelsen i
127