I fedrelandets tjeneste, 1948

- Legitimasjonspapirene, brØlte Sato igden.
Sjuklingen pekte bakover med tommelen. Sato
snudde seg. Der kom nettopp en høy, vakker kineser
gående mot ham. I hælene på ham fulgte en
mindre, noe fyldig kar. Begge smilte sitt mest forbindtlige
smil.
- Unnskyld, peste den første. - Vi klarte ikke
riktig å holde tritt med kuliene. Gamlingen der
inne er vår far. Vi skal føre ham heim. Her er papirene.
Salto tittet gjennom dem. Familien Liu, på reise
oppover til Kiukiang, mumlet han. Jo, alt så ut til
å være i orden.
- La gå, ropte japaneren og snudde tilbake til
kameraten sin. Kuliene .løftet bærestolen opp på de
sterke skuldrene sine og satte i veg så støvskyen sto
etter dem.
De to unge kinesere samlet sammen kjolene sine
- og satte etter.
- Det gikk jo fint, hvisket Yu-ling til Mei-yuin
da de var utenfor japanernes hørevidde.
-Vi har langt igjen ennå, brummet Mei-yuin
tilbake.
- Pessimist, hører jeg! lo Yu-ling.
De var på veg innover til det frie China. Det verdifulle
dokumentet fra generalissimus hadde Yu-ling
innsydd i tøysålen på den ene fløyelsskoen sin.
Det hadde vært uråd å tenke på dampskip fra
Shanghai oppover el va. Kaien i stor byen vrimlet av
politifolk, og flere av disse var meget •gode venner»
167