I fedrelandets tjeneste, 1948

for i de siste månedene, hadde satt sitt stempel på
ham. Ansiktet var bleikt og trekkene markert.
Øynene satt dypt i Øyehulene. Kroppen var bare
skinn og bein. Ikke maktet han å reise seg fra sengeleiet
engang, så medtatt var han .
. Generalen sukket tungt. Han hadde nettopp
dormet litt av og hadde drømt om den vakre heimen
sin langt borte i Yunnan-provinsen. I drømmen
hadde han vært sammen med de to kjekke gutterie
sine. , De hadde sittet sammen i hagen bak huset i
skyggen av ferskentrærne, slik som i de gode gamle
dager. Den vesle jenta hans, som han bare hadde
sett en eneste gang under et besøk i heimen for et
par år siden, hadde sittet på fanget hans og jublet.
Hun måtte vel være fire år snart, vesle Mei-djen.
Og nå lå han altsåher, hjelpeløs og skamfert. Og
døden ventet ham. Det var forresten ikke det
verste. Han skulle hilse den som en befrier. Nei,
det verste var all torturen han først måtte gjennom.
Han følte det som om han ikke ville gr•eie stort mer
av det slaget nå.
Der kom visst plageåndene hans igjen. Han hørte
de faste, militære skritt ute i den skumle gangen.
Nøkkelen ble dreid om i låsen. No en nærmet seg
senga hans. I det svake lyset fra det lille tilgitrede
vinduet høyt oppe på veggen gjenkjente generalen
oberst Ochi. Det gikk en gysen gjennom ham. Noe
så helt igjennom djevelsk som denne mannens
«arbeid» kunne han ikke tenke seg. Aldri· var to.r-
47