I fedrelandets tjeneste, 1948

av sted mot forretningskvarteret for å se på ødeleggelsene
der etter luftangrepet.
Da døra i tilfluktsrommet ble slått igjen etter
Ioh-ngan, kunne han fØrst ikke skimte noen verdens
ting, men litt etter hvert vente Øynene hans seg til
det sparsomme lyset fra den osende parafinlampa
som hang i taket.
Han så seg om, men kunne ikke finne vennene
sine. Han ropte på dem, men fikk ikke noe svar.
Øyeblikkelig forlangte han å få slippe ut, men det
ble nektet ham. Rundt omkring surret stemmer i
alle Chinas dialekter. Fra det harde, uforståelige
kantonesisk til den mest melodiske, velklingende
Peiping-dialekt.
Grunnen under dem skaket og skalv under bombeskrallene.
Så forsvant flyene igjen, og det var
dØdsstille inne i tilfluktsrommet. Nå begynte stemmene
og surre rgJen. «Alt klart»-signalet gikk, og
folk forlangte å få slippe ut. De ville tilbake dit
hvor de hørte heime. Kanskje lå heimene i ruiner,
kanskje brant de ned. De måtte få lov til å
redde hva reddes kunne!
Men vakta utenfor svarte bare at han ennå ingen
beskjed hadde fått fra sine overordnede om å
åpne dØra. De fikk være så vennlige å smøre seg med
tålmodighet inntil han fikk sine ordrer.
Det gikk en time, det gikk to. Lufta ble tynnere
og tynnere inne i klippehulen. Folk ropte og skrek.
De trengte på for å komme nærmere åpningen.
24