Behovet for spesialisert kompetanse i ... - Helsedirektoratet

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030
og de fleste sykdommer som krever avansert diagnostisering eller kirurgiske inngrep) vil
fortsatt foregå i spesialisthelsetjenesten.
Moderne teknologi innen medisinsk diagnostisering og behandling antas imidlertid å være
den aller viktigste driveren for kompetansebehovet framover. Med innføring av ny medisinsk
teknologi vil behovet for kompetanse innen for eksempel molekylærbiologi, klinisk farmasi,
immunologi, nukleærmedisin, genetikk og hematologi øke. Det vil bli mer behov for nyere
fagområder i helsetjenesten som informatikk, nanoteknologi og medisinsk fysikk.
I løpet av de neste 20 årene vil trolig kommunikasjonsteknologien føre til helt andre måter å
kommunisere på, noe som vil få stor innvirkning på hvordan helsetjenesten drives.
Det vil bli økt behov for både å drifte teknologi, til å utnytte teknologien effektivt blant helsepersonellet
som benytter den, samt å utvikle organisasjonen i takt med innføring av ny
teknologi.
Gjennom samhandlingsreformen får spesialisthelsetjenesten også større veiledningsansvar
overfor primærhelsetjenesten, noe som bør resultere i økt og utvidet veiledningskompetanse.
Innføring av samhandlingsreformen betinger endelig en ny type kompetanse som kan lette
samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Dette blir ofte kalt “samhandlingskompetanse”.
Mer konkret omfatter det kompetanse i koordinering av tjenestetilbud,
kommunikasjon og tilretteleggig for gode og effektive pasientforløp.
Med dette framtidsbildet, blir det avgjørende at tilgangen på rett kompetanse blir tilstrekkelig.
Personellsituasjonen og data om tilgang og aldersprofiler innen de ulike yrkesgruppene
tegner at bilde som gir grunn til en viss uro. Det utdannes eksempelvis svært få spesialister
innen geriatri, genetikk, nukleærmedisin, hematologi og immunologi per år. Aldersprofilen
eksempelvis blant jordmødre, psykiatriske sykepleiere og helsesøstre er såpass skjev at det
forventes en stor avgang de nærmeste årene.
I utredningen er det også gitt en viss vurdering av hvilke type kompetanse det muligens vil bli
mindre behov for. Selv om det knytter seg stor usikkerhet til framtidsbildet, er det mye som
tyder på at med ytterligere redusert liggetid i speisialisthelsetjenesten vil det bli mindre behov
for pleiepersonell. Med økt bruk av moderne kommunikasjonsteknologi vil muligens også de
tradisjonelle helsesekretærene miste noe av sin funksjon. Førstelinjen, både i primær- og
spesialisthelsetjenesten, vil få en enda viktigere sorteringsfunksjon, noe som tilsier behovet
for solid klinisk kompetanse og god systemforståelse for å utføre den ansvarsfulle oppgaven
å lose pasienter til rett sted i behandlingssystemet.
For å oppnå gode og effektive pasientforløp er det bli avgjørende at det satses på forbedringskunnskap.
Forbedringskunnskap består både av fagkunnskap, men også av kunnskap
om organisasjon, arbeids- og endringspsykologi og om statistikk.
Sist, men ikke minst vil kravet til god ledelse i helsesektoren bli enda viktigere i årene som
kommer. Å høyne kompetansen i ledelse og organisasjonsutvikling blir avgjørende for å få til
både nødvendig omstilling og gode pasientforløp, samt hensiktsmessig utnyttelse av kompetanse
og ressurser for øvrig. Dette vil kreve stor grad av helhetstenkning, samhandlingskompetanse
og svært godt utviklet systemforståelse.
7