Behovet for spesialisert kompetanse i ... - Helsedirektoratet

9 Andre faktorer som påvirker kompetansebehovet
9.1 Helsepolitiske satsningsområder
Politiske og nasjonale føringer vil påvirke behovet for kompetanse i årene framover.
I dette avsnittet omhandles et lite utvalg av de nasjonale satsningene som vil få innvirkning
på kompetansebehovet.
Større vekt på forebygging ligger nedfelt i samhandlingsreformen og i flere nasjonale
handlingsplaner.
I Handlingsplan for fysisk aktivitet (2005-2009) var kompetanseheving et vektlagt
område med flere konkrete tiltak. Evalueringen av handlingsplan for fysisk aktivitet
viser at området ikke har fått det løftet som tiltakene forespeilet når det gjelder å
fremme fysisk aktivitet i grunn-, videre- og etterutdanninger. Videre viser evalue ringen
at det er behov for å øke kompetansen i det lokale folkehelsearbeidet.
I Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeidet 2006-2010 er utdanning av
helsepersonell løftet frem. Strategien anbefaler å få inn tobakksskadeforebygging i
studieplanene til leger, tannleger, jordmødre og annet helsepersonell. Det medisinskfaglige
fokuset er anbefalt styrket, og studentene bør få innføring i egnet veiledningsmetodikk,
som motiverende intervju. I tillegg er det viktig at de som jobber eksempelvis
på helsestasjoner, frisklivssentraler og apoteker får økt kompetanse når det gjelder
tobakk og tobakks avvenning.
Erfaringer fra prosjekter som har som mål å øke kompetansen innen forebygging
hos ulike personellgrupper peker i retning av at det er nødvendig med bedre tilgang
på klinisk ernæringsfysiologer, både til kompetanseheving og kvalitetssikring av det
ernæringsarbeidet som gjøres i hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Bare om lag 3 % av landets kliniske ernæringsfysiologer er sysselsatt i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Det er også behov for å styrke kompetansen i
ernæring hos andre helsepersonellgrupper for å sikre god faglig forsvarlig praksis.
Med økt vekt på forebyggende helsearbeid vurderer vi dette området som et av de
mest sentrale kompetanseområdene å stimulere og øke kompetansen hos helsepersonell,
både generelt, men også i form av spesialkompetanse.
I de to nasjonale planene for seksuell helse – “Aksept og mestring. Nasjonal hiv-strategi”
og “Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort – strategier for
bedre seksuell helse” er det lagt vekt på styrket kompetanse hos helsepersonell.
Planene understreker behovet for at personell i relevante helse- og velferdstjenester
må ha basiskunnskaper i sexologi for å kunne møte sine målgrupper med god hjelp
til å takle sitt seksuelle liv og som er innrettet på deres behov for profesjonell seksuell
helsehjelp i ulike livsfaser. Opplæring i kommunikasjon og veiledning om seksualitet,
seksualiteter og seksuell helse som kan styrke autonomi og mestring er særlig viktig
– ikke minst for å komme i dialog med personer i seksuelt sårbare livssituasjoner og
seksuelle minoriteter.
77