REPORTASJE PORTRETT Musikkens ledende blikk Barndommens forelskelse var en fiolin. Etter det har Vegar Snøfugl latt tonene lede veien. TEKST: MERETE SIRNES merete@underdusken.no FOTO: BIRGER JENSEN En dag på slutten av nittitallet ble det gjort et spesielt funn i Rådhussalen på Trondheim Folkebibliotek. Taket skulle restaureres, og under takplatene dukket det opp bunker med eldgamle noter og konsertprogram, skrevet på bøttepapapir, et materiale som kan lagres lenge uten at det morkner eller går i oppløsning. Papirene hadde blitt gjemt unna av Det Kammermusikalske Selskap, som ble stiftet av en del unge og noen litt eldre herrer i Trondheim på slutten av 1700-tallet. De var en gruppe musikere som møttes på kammerset for å holde seg oppdatert innen <strong>kunst</strong>ene, og kanskje også samtidig komponere noe nytt. Men et sted på veien opphørte foreningen og det ble stille. Kanskje ønsket herrene å overlevere en hemmelighet til kommende generasjoner, for i 1999 VEGAR SNØFUGL 30 www.underdusken.no VEGAR SNØFUGL 34 ÅR LEDER FOR TRONDHEIM KAMMERMUSIKKFESTIVAL Vegar Snøfugl er født <strong>25</strong>.mars 1971 Han er en av to ildsjeler bak Trondheim Kammermusikk festival. Sammen med studiekompisen Sigmund Tvete Vik stiftet han festivalen i 1996. I år feirer de tiårsjubileum. I desember 2004 ble han tatt opp som vara i Norsk Kulturråd. Snøfugl ønsker å bryte ned folks fordommer mot kammermusikk. Han mener også at kronene til musikkorpsene i Forsvaret burde øremerkes dersom Forsvaret ikke kan holde styr på pengene sine. Han er utdannet fiolinist og pedagog ved Barratt Dues musikkinstitutt. Snøfugl har bakgrunn fra Trondheim komunale musikkskole, Trøndelag musikkonservatorum og TrondheimSolistene. Da Vegar var yngre var han en aktiv friskus i skimiljøet. Vegar liker helst å ha det stille når han er hjemme, men sist han satte på en plate var det Sting som lå i cdspilleren. ble selskapet gjenopprettet. Lederen for Trondheim Kammermusikk festival er en av disse. HAN KOMMER SYKLENDE MOT OSS. Balanserer elegant på glattisen. Parkerer sykkelen og hilser. Smiler usikkert. Ikke mange ord rekker å bli vekslet før fotografen er over han. «Poser slik! Strekk hendene i været! Lat som du er sinnataggen!» Folk stopper opp utenfor Nidarosdomen og kikker i smug. Vegar Snøfugl adlyder villig og smiler bredt. Ti år tidligere:To musikerspirer sitter på kammerset og pønsker. Den ene har fiolinen liggende på bordet framfor seg, er 24 år og har en dyp fure i panna: Vegar. Den andre er kompisen fra musikkonservatoriet i Trondheim, Sigmund Tvete Vik. Han har fiolinkassa si stående ved bordkanten. Tankene kretser rundt et prosjekt de holder på å utarbeide. Skal vi virkelig gjøre dette? Skal vi virkelig satse og stable en kammerfestival på bena, spør de seg. Furen i panna er stort sett glattet ut nå. Trondheim Kammermusikkfestival har i ettertid vokst se g stor og har blitt et kjent navn både i inn- og utland. I høst er det altså tiårsjubileum. Festivalen avholdes alltid i september, for da er studentene på plass. – Studenter er en viktig målgruppe for oss, de har mye å bidra med. Både som publikummere og som aktører. I fjor stod studenter og unge for hele førtifem prosent av billettinntektene, sier Vegar med ettertrykk. Han tenker litt. Vi går noen meter i stillhet før han utdyper tankene bak festivalen. – Det begynte med at Sigmund og jeg mente det manglet en scene for kammermusikk. Vi ville gjøre bybildet mer levende. Enhver by med respekt for seg selv burde ha et lignende arrangement. I Trondheim var tilbudet fraværende. Men fornuft var definitivt ikke den avgjørende faktoren for festivalens eksistens, sier Vegar og ler. ET AV PUNKTENE Vegar har jobbet myemed er avmystifiseringen av sjangeren. Han sier at folk ofte forbinder den type musikk med dress og hvitsnipp, kjoler og rak rygg. Et ønske han har er at folk generelt kunne ha et mer avslappet forhold kammermusikk. Det viktigste er at musikken står i sentrum - og ikke de konservative normene om hvordan den skalvære. – Det er mange fordommer mot kammermusikk. Men det betyr ganske enkelt «musikk på kammerset». Musikk som blir lagd på et rom,hvor flere musikere sitter sammen og komponerer. Fra gammelt av hadde den utspring i klassisk musikk - datidens popmusikk. Nå inneholder den like mye elementer av jazz, elektronika og house, sier Snøfugl på utpust. Vegar Snøfugl har en fasinasjon for hva artister kan få ut av å smelte sammen former, sjangre og stil. – Mange musikere får inspirasjon av å lese litteratur, og mange forfattere blir inspirert av å lytte til klassisk musikk. Da er det interessant å sette <strong>kunst</strong>nere fra ulike <strong>kunst</strong>former sammen for å se hva man kan skape - sammen. Jeg er av den oppfatning at samarbeid er å få til noe man ikke ʻʻ Folk burde gjøre mer av det som føles riktig, ikke bare det som høres riktig ut! kan få til alene, uttaler han bestemt. Vi beveger oss nedover Nordre. Det er hustrig og frostrøyk kommer ut av Vegars munn når han snakker. Med et godt grep rundt sykkelstyret leier han framkomstmiddelet på høyre side og prøver å unngå de verste holkene. – Det var slitsomt å drive festivalen i begynnelsen. De to første årene studerte jeg i tillegg. Festivaljobbinga ga ikke akkurat inntekter, så jeg ble pent nødt til å ta et par strøjobber også. Men det er rart med det. Driver en med noe en virkelig brenner for, så får man mye energi tilbake. Det var slitsomt såklart, men slitsomt på en god måte, oppsummerer han. SEKS ÅR GAMMEL troppet Vegar Snøfugl opp på trappa til Trondheim Kommunale musikkskole. Hjemme stod et skinnende piano mor og far nylig hadde investert i. Til foreldrenes skuffelse lot poden tangentene være i fred, gutten gikk hen og forelsket seg i et strykerinstrument. Det gikk som i eventyrene. Med en etterhvert sterk støtte hjemmefra ble fiolinen Snøfugls utkårede.
UNDER DUSKEN NR 2, 2005 PORTRETT 31 REPORTASJE
Change language