Samarbeidets kunst SIDE 25 - Under Dusken

REPORTASJE
PORTRETT
Poden har blitt en voksen mann på 34 og er
fortsatt like forelsket. Han putter den frie hånden
i lommen. Luften er rå og kan ødelegge fingrene
til en utøvende musiker. Fiolinisten ser rett framfor
seg når han funderer høyt på sine karrierevalg.
– Jeg har aldri følt at jeg har vært nødt til å
ta noe utdanningsmessig valg. Jeg har gått den
stien som har ligget foran meg. Ikke stilt så mange
spørsmål, men gjort det som har føltes riktig. Selv
om det ikke alltid har vært det mest fornuftige, sier
han uten å gå inn på nærmere detaljer.
– Folk burde gjøre mere av det som føles riktig,
ikke bare det som høres riktig ut!
VI RUNDER HJØRNET til Burger King. Damer med tunge
håndvesker og mannfolk på slep passerer i høyt
tempo. Vegar og sykkelen må gå i sikksakk for ikke
å bli meid ned. Fra fotosesjonen ved Nidarosdomen
er vi nå på vei til Olavshallen. Begge tungvektere
innenfor festivalens konsertscener.
Han nikker og smiler gjenkjennende til
husfolket i det vi blir låst inn arrtistinngangen.
Han er godt kjent her nå etter flere års samarbeid.
Inne er scenen rigget til konsert, notestativ og stoler
er stilt opp. Han henger jakka over en stolrygg og
prøvegår gulvet på scenekanten. I høst skal han stå
her og ønske velkommen til tiårsjubileum.
Så kommer bekjennelsen.
– Jeg liker egentlig ikke å snakke foran
publikum. Å spille for publikum, det elsker jeg.
Men å prate - nei. Det er noe jeg har vært nødt
til å lære meg etterhvert. Man kan rett og slett
ikke drive festival og samtidig være redd for å
stå foran folk.
Noen arbeidere svinser fram og tilbake på
scenekanten. Bærer på en stige og henger opp
bannere. Hilser vennskapelig på en av Trondheims
mest engasjerte musikersjeler.
Han ler og ser utover den mørke, folketomme
32 www.underdusken.no
salen.
– Det har hendt at jeg har blitt satt litt ut. Stått
på scenen og hatt alles oppmerksomhet, og skulle
ha introdusert et ensemble for en fullstappet sal.
Her tar han en kunstpause og lager et tegn
som symboliserer jernteppe.
– Så stod alt stille. Ikke husket jeg et eneste
navn, ikke hvilken musikk de spilte eller hvor
artistene kom fra, humrer han.
Da er det greit å ha en makker ved sin side.
En som er trygg, rakrygget, og ikke minst har god
hukommelse.
– Så stod jeg ved siden av da, som en tosk og
skjemtes, mens Sigurd tok over showet. Ensemblet
ble i det minste introdusert, sier Snøfugl og humrer
igjen.
Festivallederen blir så alvorlig, retter opp
ryggen og lar hendene hvile i fanget.
– En helt vesentlig grunn til at festivalen har
gått så bra er at vi alltid har vært to. Vi utfyller
hverandre svært godt - ikke bare når hukommelsen
er dårlig.
Nå ser han blid ut igjen. Kroppen slapper
av.
I TILLEGG TIL å væredaglig leder for kammerfesivalen
sitter unge herr Snøfugl også i styret av
paraplyorganisasjonen Norske Festivaler. Dette
vervet ledet ham nylig over i en annen stilling.
Like før nyttår ble han utnevnt som varamedlem
i Norsk Kulturråd.
– Akkurat det der kom veldig overraskende
på meg, sier han litt brydd.
Vegar et usikker på hvorfor han ble valgt, men
må innrømme at det er smigrende.
– Hvis jeg kunne fått innvilget ett eneste
forslag, og hvis kulturrådet hadde hatt stor nok
gjennomlagskraft, ville jeg bedt regjeringa øke
bevilgingene til kulturliv i Norge. Per i dag bevilges
det litt over en halv prosent av statsbudsjett til
kultur. Tilsammen! Det er pinglete.
– Ta Italia for eksempel, sier fiolinisten ivrig
og slår ut med armene.
Vegar har blitt varm i trøya nå. Han forteller
og gestikulerer. Om Italienerenes stolthet og
varme eierforhold til sin kunst. Om alt det gode
kunsten gjør for den generelle helsetilstanden. Om
Trondheims tusenårsjubileum og hva feiringen
gjorde med trøndernes kulturelle tankegang. Han
lener seg bakover, strekker ut beina. Det lyser
engasjement i øynene hans. Et par medlemmer av
kveldens ensemble tar plass bak notestativene.
– Jeg tror det er en umulighet at kulturbegivenheter
alltid skal inntjene seg selv. Sett at
billettintektene fra en konsert skulle ha dekket
leien for konserthallen og lønn til alle aktører.
Billettprisen ville fort ha vært opp imot en tusenlapp.
Blir det kultur til folket da? Skal kultur kun være et
tilbud til de som har råd til å betale tusen kroner
for billetten?
VEGAR FORSØKER Å SITTE STILLE. Men blikket flakker
og hendene hviler rastløst i fanget. Kroppsspråket
vitner om en mann som er vant til å være på
farten. Han ser opp og smiler. Et av mange han
har smilt i dag.
– Hvilken artist hadde du helst sett komme på
din egen festival?
Snøfugl blir drømmende og oppildnet på en
gang. Bøyer seg framover og hviler albuene på
lårene. Holder hendene samlet.
– Hvis jeg kunne ha valgt en artist til festivalen
for å skape ny musikk på tvers av sjangre og normer,
måtte det ha blitt Sting. Eller Bjørk. Begge to har
spennende elementer i musikken sin. Tenk det:
En strykerkvartett med Björk og Sting, sukker
Snøfugl, mens lyden fra øvende artister stiger i
bakgrunnen.UD