REPORTASJE PORTRETT Poden har blitt en voksen mann på 34 og er fortsatt like forelsket. Han putter den frie hånden i lommen. Luften er rå og kan ødelegge fingrene til en utøvende musiker. Fiolinisten ser rett framfor seg når han funderer høyt på sine karrierevalg. – Jeg har aldri følt at jeg har vært nødt til å ta noe utdanningsmessig valg. Jeg har gått den stien som har ligget foran meg. Ikke stilt så mange spørsmål, men gjort det som har føltes riktig. Selv om det ikke alltid har vært det mest fornuftige, sier han uten å gå inn på nærmere detaljer. – Folk burde gjøre mere av det som føles riktig, ikke bare det som høres riktig ut! VI RUNDER HJØRNET til Burger King. Damer med tunge håndvesker og mannfolk på slep passerer i høyt tempo. Vegar og sykkelen må gå i sikksakk for ikke å bli meid ned. Fra fotosesjonen ved Nidarosdomen er vi nå på vei til Olavshallen. Begge tungvektere innenfor festivalens konsertscener. Han nikker og smiler gjenkjennende til husfolket i det vi blir låst inn arrtistinngangen. Han er godt kjent her nå etter flere års samarbeid. Inne er scenen rigget til konsert, notestativ og stoler er stilt opp. Han henger jakka over en stolrygg og prøvegår gulvet på scenekanten. I høst skal han stå her og ønske velkommen til tiårsjubileum. Så kommer bekjennelsen. – Jeg liker egentlig ikke å snakke foran publikum. Å spille for publikum, det elsker jeg. Men å prate - nei. Det er noe jeg har vært nødt til å lære meg etterhvert. Man kan rett og slett ikke drive festival og samtidig være redd for å stå foran folk. Noen arbeidere svinser fram og tilbake på scenekanten. Bærer på en stige og henger opp bannere. Hilser vennskapelig på en av Trondheims mest engasjerte musikersjeler. Han ler og ser utover den mørke, folketomme 32 www.underdusken.no salen. – Det har hendt at jeg har blitt satt litt ut. Stått på scenen og hatt alles oppmerksomhet, og skulle ha introdusert et ensemble for en fullstappet sal. Her tar han en <strong>kunst</strong>pause og lager et tegn som symboliserer jernteppe. – Så stod alt stille. Ikke husket jeg et eneste navn, ikke hvilken musikk de spilte eller hvor artistene kom fra, humrer han. Da er det greit å ha en makker ved sin side. En som er trygg, rakrygget, og ikke minst har god hukommelse. – Så stod jeg ved siden av da, som en tosk og skjemtes, mens Sigurd tok over showet. Ensemblet ble i det minste introdusert, sier Snøfugl og humrer igjen. Festivallederen blir så alvorlig, retter opp ryggen og lar hendene hvile i fanget. – En helt vesentlig grunn til at festivalen har gått så bra er at vi alltid har vært to. Vi utfyller hverandre svært godt - ikke bare når hukommelsen er dårlig. Nå ser han blid ut igjen. Kroppen slapper av. I TILLEGG TIL å væredaglig leder for kammerfesivalen sitter unge herr Snøfugl også i styret av paraplyorganisasjonen Norske Festivaler. Dette vervet ledet ham nylig over i en annen stilling. Like før nyttår ble han utnevnt som varamedlem i Norsk Kulturråd. – Akkurat det der kom veldig overraskende på meg, sier han litt brydd. Vegar et usikker på hvorfor han ble valgt, men må innrømme at det er smigrende. – Hvis jeg kunne fått innvilget ett eneste forslag, og hvis kulturrådet hadde hatt stor nok gjennomlagskraft, ville jeg bedt regjeringa øke bevilgingene til kulturliv i Norge. Per i dag bevilges det litt over en halv prosent av statsbudsjett til kultur. Tilsammen! Det er pinglete. – Ta Italia for eksempel, sier fiolinisten ivrig og slår ut med armene. Vegar har blitt varm i trøya nå. Han forteller og gestikulerer. Om Italienerenes stolthet og varme eierforhold til sin <strong>kunst</strong>. Om alt det gode <strong>kunst</strong>en gjør for den generelle helsetilstanden. Om Trondheims tusenårsjubileum og hva feiringen gjorde med trøndernes kulturelle tankegang. Han lener seg bakover, strekker ut beina. Det lyser engasjement i øynene hans. Et par medlemmer av kveldens ensemble tar plass bak notestativene. – Jeg tror det er en umulighet at kulturbegivenheter alltid skal inntjene seg selv. Sett at billettintektene fra en konsert skulle ha dekket leien for konserthallen og lønn til alle aktører. Billettprisen ville fort ha vært opp imot en tusenlapp. Blir det kultur til folket da? Skal kultur kun være et tilbud til de som har råd til å betale tusen kroner for billetten? VEGAR FORSØKER Å SITTE STILLE. Men blikket flakker og hendene hviler rastløst i fanget. Kroppsspråket vitner om en mann som er vant til å være på farten. Han ser opp og smiler. Et av mange han har smilt i dag. – Hvilken artist hadde du helst sett komme på din egen festival? Snøfugl blir drømmende og oppildnet på en gang. Bøyer seg framover og hviler albuene på lårene. Holder hendene samlet. – Hvis jeg kunne ha valgt en artist til festivalen for å skape ny musikk på tvers av sjangre og normer, måtte det ha blitt Sting. Eller Bjørk. Begge to har spennende elementer i musikken sin. Tenk det: En strykerkvartett med Björk og Sting, sukker Snøfugl, mens lyden fra øvende artister stiger i bakgrunnen.UD
Samfundsmøte Når vi blir 66 Den største velferdsreformen i nyere tid skal opp i Stortinget i 2005. Blir det bare kattemat på oss når vi blir 66? Innledere: Per-Kristian Foss, finansminister (H) Svein Reegård, sjefsøkonom LO Storsalen lørdag 29. januar kl 1900
Change language