Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
kort tilbakekomst, har det ikke vært mye å glede<br />
seg over. Men få med deg syttitalls-produksjonen<br />
hans. Den er så absolutt verdt en plass i<br />
samlingen din.<br />
Anbefalte album<br />
Tubular Bells (1973)<br />
Ommadawn (1975)<br />
Exposed (1979)<br />
-alle på Virgin<br />
Tre helt essensielle album for alle som vil se at<br />
kommersielt vital eksperimentell musikk faktisk<br />
går an å skape.<br />
Manfred Mann’s Earth Band<br />
Manfred Mann var en utvandret sørafrikaner<br />
som kom til London på begynnelsen av sekstitallet<br />
for å prøve seg som musiker. Med bandet<br />
Manfred Mann fikk han en rekke større og<br />
mindre suksesser med både egne låter og<br />
diverse coverversjoner av andres materiale.<br />
Ikke bare var Mann en særdeles habil keyboardist,<br />
men også en dyktig komponist og arrangør.<br />
Når bandet Manfred Mann gikk i oppløsning<br />
mot slutten av sekstiåra, fortsatte Mann<br />
samarbeidet med vokalist Mike Hugg i bandet<br />
Chapter Three. De<br />
ga ut et par skiver<br />
med eksperimentellpopmusikk<br />
der synther<br />
hadde en fremtredende<br />
rolle.<br />
Men Mann ville<br />
lage et større<br />
band, og når<br />
Hugg ikke ville<br />
dette, gikk også<br />
Solar Fire<br />
Chapter Three i<br />
oppløsning.<br />
Et band av jorden ...<br />
Hans neste band fikk navnet Earth Band, og<br />
for å trekke veksler på gamle dager, føyde han<br />
til Manfred Mann foran. Musikerne var dyktige<br />
instrumentalister, og med Manns keyboards og<br />
vokalist Mick Rogers rustne og sjarmerende<br />
stemme i fokus, fikk bandet fort et godt rykte.<br />
De tre første skivene hadde fortsatt sin basis i<br />
bluesrock og pop, men med fjerde albumet<br />
Solar Fire, begynte det å skje ting...<br />
Ild fra solen og et stykke land ...<br />
Med åpningslåta, en monumental og imponerende<br />
symfonisk utblåsning av en coversjon av<br />
Manfred Mann’s Earth Band<br />
Bob Dylans Father<br />
Of Day, Father<br />
Of Night, viste<br />
bandet seg fra<br />
en ny og mer<br />
progressiv side.<br />
Manns imponerendeMoogarbeid<br />
og surklendeHammondorgel<br />
står i fokus<br />
The Roaring Silence<br />
med Rogers konsise<br />
og syrete<br />
gitarspill, og totalt skaper bandet en imponerende<br />
spacerock-klassiker. Det er ikke bort i<br />
skogene komplisert, men heller stemningsskapende<br />
og fengende. Samspillet er på topp og<br />
de mer jam-aktige partiene henger godt sammen<br />
og er ikke<br />
for lange.<br />
Watch<br />
På de påfølgende<br />
skivene The Good<br />
Earth (som faktisk<br />
inkluderte en<br />
slipp på coveret<br />
som du kunne<br />
sende inn for å bli<br />
eier av et landområde<br />
i England)<br />
og Nightinggales<br />
and Bombers<br />
fulgte bandet opp med veldreid, småpsykedelisk<br />
popmusikk som ikke klarte å toppe Solar<br />
Fire. Først på The Roaring Silence skifter bandet<br />
fokus mot et mer strengt arrangert lydbilde<br />
med mange morsomme rytmiske og melodiske<br />
detaljer. Spesielt låta Starbird inneholder små<br />
takskifter som er fiffig utført. Den nye vokalisten<br />
Chris Thompson har en fyldig og uttrykksfull<br />
stemme som kler musikken godt. På oppfølgeren<br />
Watch klaffer det helt, og er vel i<br />
mine og mange andres ører kanskje den mest<br />
helstøpte Earth Band-skiva. Særlig låtene Mighty<br />
Quinn (en Dylan-cover) og Davy´s On The<br />
Road Again (en<br />
gammel The<br />
Band-klassiker)<br />
viser et band som<br />
klarer å smi et<br />
spennende og<br />
utfordrende<br />
arrangement<br />
rundt en ganske<br />
vanlig rockelåt.<br />
Dessverre gikk<br />
bandet inn i en<br />
periode med uen-<br />
Masque<br />
delig personellbytter og skiver som vandret litt<br />
hit og dit uten egentlig å tørre å gjøre noe. Her<br />
og der finnes det lys i mørke og av den senere<br />
produksjonen, er det nok Masque fra 1987 som<br />
skiller seg mest positivt ut med sine fint omarrangerte<br />
versjoner av Holsts Planetene.<br />
Anbefalte album<br />
Solar Fire (1973)<br />
The Roaring Silence (1976)<br />
Watch (1978)<br />
Masque (1987)<br />
Min «øde-øy» plate<br />
Collage<br />
Moonshine (1994)<br />
Skulle jeg havnet på denne øya helt<br />
alene måtte jeg hatt ei skive som<br />
kunne fått meg til å tenke på noe<br />
annet, få tankene mine til å vandre slik at<br />
jeg kunne glemme nuet. Det er nettopp<br />
det min øde øy-plate kan, nemlig å få meg<br />
i en spesiell stemning.<br />
Den polske gruppa Collage kom i 1994 ut<br />
med platen Moonshine og er etter min oppfatning<br />
noe av det fineste innen den neoprogressive<br />
ge<strong>nr</strong>en. Den er mørk, romantisk<br />
og mektig - ja rett og slett et symfonisk<br />
mesterverk. På øya ville jeg sørget for<br />
å ha et stearinlys og et glass rødvin og hatt<br />
et stevnemøte med meg selv en kveld,<br />
akkompagnert av låter som Heroes Cry og<br />
Living In The Moonlight. Førstnevnte er<br />
åpningslåta og er så storslått og består av<br />
så mye lyd at selv den den mest ihuga<br />
symfo-lytter må forberede seg på ustoppelige<br />
lynnedslag av massive synthvegger og<br />
hylende gitar-riff for her er det ikke spart<br />
på noe. Den drøyt 14 min. lange In Your<br />
Eyes er symforock akkurat slik den skal<br />
være; temposkifter og dvelende bruk av<br />
intrumenter i herlig harmoni.<br />
Jeg må bare skyte inn: For de som liker<br />
Marillions Chelsea Monday og deres like<br />
kan jeg ikke annet enn å anbefale denne<br />
eminente skiva. Den meget gode produksjonen<br />
og perfekte lyden på skiva gjør<br />
ikke lytteropplevelsen<br />
mindre akkurat.<br />
Men tilbake til øya! Når<br />
glasset er tomt og<br />
lyset er slukket<br />
tikker siste låt<br />
War Is Over ut og jeg<br />
ville vært en fornøyd,<br />
mettet mann og ikke så rent<br />
lite symfomental (symfonisk<br />
sentimental)! Joda, jeg skulle<br />
absolutt ha holdt ut på en<br />
øde øy med denne<br />
go’biten i øret!!<br />
Nils Jonas<br />
Grønn<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 11
Change language