Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Sentrale prog-begreper<br />
Plagiater og pastisjer<br />
I denne serien skal jeg fokusere på noen<br />
av de mest sentrale forestillingene rundt<br />
progressiv rock, ved å behandle ulike<br />
termer og begreper knyttet til forståelsen<br />
av denne stilartens særegenhet.<br />
Artiklene vil bli bygget på såvel en teoretiserende<br />
som en historisk-eksemplifiserende<br />
tilnærming.<br />
Rikard A Toftesund<br />
a jeg i mine gymnasdager mot slutten av<br />
80-tallet for alvor oppdaget den progressi- Dve<br />
rocken, ble den ikke fremholdt som en<br />
av mange lytteropsjoner unge mennesker tilegnet<br />
seg i stadig søken etter sosial, ekspressiv<br />
identitet. For mitt vedkommende måtte den<br />
tvert imot graves frem, ikke fra en eller annen<br />
kollektiv glemsel rundt tilbakelagte stadier av<br />
pop-kulturen, men fra dét glorete arvefølget<br />
denne musikkformen i siste instans hadde<br />
avstedkommet i samtiden. Av et tredvetalls<br />
medelever som med flammende stolthet bar<br />
logoen til Marillion behørig penn-skrevet på lærranslene,<br />
lot om lag 90% dessuten til å være i<br />
besittelse av buttons med påskriften FpU.<br />
Omkring denne perioden begynte offentlighet og<br />
medier i sterkere grad å understreke «opprørskvalitetene»<br />
hos denne populistiske ungdomsorganisasjonen.<br />
Personlig tilhørte jeg en helt<br />
annen krets ved den samfunnsfaglige studieretningen<br />
på skolen, en gruppe med store vansker<br />
i relasjon til oppfatningen av FpU-figurene som<br />
noe som helst annet enn nyordningen av et for<br />
lengst etablert trendfenomen blant høyre-politisk<br />
ungdom. Og jeg fikk snart erfare en overtydelig<br />
dialektikk mellom disse Marillion-menneskenes<br />
musikk-kulturelle ståsted og deres verdimessige<br />
utsyn ellers. Saken var den, at brorparten<br />
av dem benyttet sitt inderlige forhold til en<br />
musikalsk konstellasjon som liksom var «nyskapende,<br />
intellektuell og enestående» for å aksentuere<br />
en påstått overlegen menneske- og kulturforståelse<br />
som sådan. Dét å utbasunere ens sans<br />
for Marillion, skulle med andre ord formidle et<br />
snev av kultivert kredibilitet eller noe slikt. Det<br />
føltes derfor ubeskrivelig godt å kunne bruke<br />
mitt eget nett av musikalske preferanser i prosessen<br />
med å trekke deres helhetlige, verdi-funderende<br />
dømmekraft i tvil; som de fleste progtilhengere<br />
vet, er musikksmak en ytterst personlig<br />
ting. Inntil en bestemmer seg for å terrorisere<br />
omverdenen med denne «åndstilhørigheten»,<br />
vel å merke. Slik stiller for så vidt også<br />
undertegnede seg disponibel for kritikk gjennom<br />
denne artikkelen.<br />
Spørmålet om det originale<br />
Marillion har aldri vært nyskapende. Gruppens<br />
artistiske profil var, i likhet med de instrumentalistiske,<br />
kompositoriske og tekstmessige løsningene,<br />
utilslørt adoptert fra 70-tallets teatralske<br />
symfoniske rock, og fra Genesis i særdeleshet.<br />
Til tross for at dette var kjensgjerninger<br />
bandmedlemmene selv vedgikk, var det ytre<br />
forhold som muliggjorde gruppens kommersielle<br />
suksess. Det kunstneriske hellet uteble, da de<br />
etablerte musikkanmelderne på godt og vondt<br />
eide referanserammer for denne stilretningens<br />
Marillion<br />
kontekstuelle og historiske bakgrunn. I 1982/83<br />
var ikke «progressiv rock» et verken populært<br />
eller estetisk verdsatt begrep, og ergo falt Marillion<br />
tvers igjennom hos kritikerne av dinosaurgenerasjonen.<br />
Mer interessant for vårt vedkommende,<br />
er det derimot å notere at gruppen også<br />
blant eldre prog-tilhengere ble uglesett. Dét å<br />
skulle reprodusere et musikalsk og kunstnerisk<br />
formular hvis selve kreativitetsalibi og livsargument<br />
lå forankret i perspektivet om «det originale»<br />
eller «det nye», var nødvendigvis dømt til<br />
å kvele de siste rester av puls i den opprinnelige<br />
progressive idéen.<br />
Marillion var heller ikke et utpreget intellektuelt<br />
prosjekt. En vanlig oppfatning av uttrykket<br />
«intellektuelt», består i at en betraktning - uansett<br />
in<strong>nr</strong>etning - baseres på et kritisk blikk med<br />
dekning i ulike mer eller mindre offisielle paradigmer<br />
og rådende teser. Med andre ord at et<br />
utsyn oppstår didaktisk gjennom analyser dannet<br />
via redegjort terminologi fra f.eks. kunsthistorien,<br />
sosiologien eller den filosofiske estetikken.<br />
I så måte var det avdekkende opplysninger<br />
Derek «Fish» Dick kunne bringe til OKEJ-journalisten<br />
[sic] som i ‘85 ville vite hvilke inspirasjonskilder<br />
som lå til grunn for de psykologiske<br />
fortegnelsene sangeren utleverte i sitt tekstunivers;<br />
«Fish» nevnte forfattere som Joseph Co<strong>nr</strong>ad,<br />
George Orwell og Aldous Huxley. Dette kunne<br />
selvsagt vært interessant, hvis ikke det var<br />
for at han også ramset opp Coppolas Apocalypse<br />
Now og Parkers The Wall som to av sine favorittfilmer;<br />
førstnevnte bygger som kjent på nettopp<br />
Co<strong>nr</strong>ads roman Heart of Darkness, mens Roger<br />
Waters gjentatte ganger har brukt uttrykk som<br />
«Orwell’sk stemning» for å beskrive målsetningen<br />
med den lettere frenetiske utskillelsen av<br />
halv- og hel-simple metaforer og analogier i sitt<br />
1979-opus. At «Fish» i tillegg nevnte Stephen<br />
King blant de store forfatterne, samtidig som<br />
Kubricks filmatisering av Kings The Shining havnet<br />
ved siden av Coppolas og Parkers filmer i<br />
rekken av «fiskens» favoritter, gravla min tro<br />
på at fenomenet Marillion skulle omhandle noe<br />
som minnet om et «intellektuelt» skjær i popmusikken.<br />
Riktignok ville vokalisten også meddele<br />
sin fascinasjon for William Blake, men her<br />
kunne enhver innført leser tydelig ense «fiskens»<br />
utstuderte hjemmelekser... Peter Hammill<br />
har som kjent vært et forbilde fra tidligst av.<br />
Sist men ikke minst, var Marillion alt annet enn<br />
originale. Diverse kritiske røster bombarderte<br />
«Fish» og kompani med anklager om «Genesiskloning»,<br />
og en anmelder i heavy-metal tidsskriftet<br />
KERRANG! presterte endog å beskrive<br />
Marillions live-LP Real to Reel som «en oppfordring<br />
til rockhistorisk revisjonisme», om ikke<br />
jeg husker alldeles feil. Imidlertid skyldtes ikke<br />
dette hovmod fra bandets side; som sagt var<br />
medlemmene tidlig ute med å proklamere sin<br />
tradisjonstilhørighet. Nei, problemet lå på utsiden<br />
av gruppens uttrykk, hos tilhørerne som<br />
ikke kjente noe annet Genesis enn 80-tallets<br />
Mama-masende stadion-erobrere og således<br />
ikke hadde kjennskap til tradisjonen bak selve<br />
utgangspunktet for den formvise mer artikulerte<br />
popmusikken. Følgelig sluttet man at Marillion<br />
innebar noe fullstendig nytt og eget, ikke<br />
ulikt måten hvorpå den forrykt vulgære strykekvartetten<br />
Apocalyptica før sin opptreden ved<br />
Quart-festivalen i ‘98 fikk betegnelsen «avantgardistisk»<br />
i kraft av sine Metallica-versjoner<br />
(!). Men hva medfører egentlig den «originale»<br />
egenskapen? Er det ensbetydende med nydanning,<br />
eller taler vi kanskje snarere om en slags<br />
grad av interpretasjon? Forstår vi ikke i realiteten<br />
også et samsvar mellom disse termene? Et<br />
svar avkrever stilmessig overblikk: i den forstand<br />
at henvisningen til en overordnet form,<br />
eksempelvis den post-modernistiske eller den<br />
neo-klassisistiske (eller for den saks skyld rock<br />
vs. jazz) utpeker retningslinjer for videreføringen<br />
av en ge<strong>nr</strong>e, blir det originale synonymt med<br />
den fortolkningsvise dimensjonen. Desto høyere<br />
grad av interpretasjon, desto mer originalt; selvsagt<br />
vil det være korrekt, fra en formmessig<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 3
Change language