Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

forhold til Triumvirat, er melodiene flere og de mest kategoriske klisjéene færre på Tritonus’ debut fra 1975. Selv engelskuttalen til bassist/sanger Ronald Brand er tilnærmet feilfri, mens oppskriften «klassisk-rocktrio» får ekstra dybde ved disiplinert bruk av mellotron, addert Peter K. Seilers ellers kompetente håndtering av orgel, piano, synther og Würlitzer. Aller mest vellykket er faktisk inntoget i Greg Lake-type ballade-land, som på den musiserende Sunday Waltz, mens instrumentalversjonen av Lennon/McCartneys Lady Madonna avslører en uheldig vilje til overtagelse av sågar de mest håpløse sidene ved ELPs selvbilde (jfr. sistnevntes Nutrocker). På Tritonus’ andre og siste album, Between The Universe (1976), er også forbildenes pretensjoner søkt videreført, noe som ender med et mer sammensatt og originalt produkt, dog med mangel på melodiske høydepunkter. Trilogy var en instrumental-kvintett sentrert rundt to tangentspillere. Musikken flettet inn spor av den mer drømmende symfoniske stilen til post-Gabriel periode Genesis i et overveiende keyboard-orientert lydbilde, og den første LPen deres, Here It Is fra 1979, er et fint eksempel på troverdig ELP-pastisj. Slektskapet med innfallsvinkelen til både Happy The Man og UK er påfallende, begge disse konstellasjonene var da også lydige følgesvenner av Keith Emersons tekniske «tungen-i-kinnet» moral. I USA var især sørstatsbandet Polyphony begeistret for ELP, med et krystallklart produsert Hammond C-3 og summende mini-moog som hovedinnslagene på Without Introduction (1973), et av de tidligste landemerkene innen amerikansk symfoniskprogressiv rock. Helt unikt for dette opuset er også gitaristens ivrige slide-spill, samt vokalismens høye standard og dét faktum at kvintetten sysselsatte en egen bongo-trommis! I Sør-Amerika er det ingen artister som har kommet lengre enn argentinske Alas i dekningen av ELPs musikalske idéverden. Debut-albumet Alas (1976) gir en nyansert opplevelse av disse idéene, godt iblandet elementer av et Canterbury-lignende sound; dette er en virtuost briljerende plate, komposisjons- som fremføringsmessig, med kun to sidelange spor og sparsom vokal på spansk. Oppfølgeren Pinta Tu Aldea (1977) er også verdt en lytt. Blant de store italienske 70-tallsbandene finner vi minst to klare motpoler i mønsteret etter Keith Emerson og kompani. Le Orme var, som Triumvirat i Tyskland, et åpenbart plagiat. Bassist/gitarist/sanger Aldo Tagliapietra oppholdt seg således i England like før arrangeringen av det tydelig Emerson-påvirkede albumet Collage (1971), noe som lot til å gi startskuddet for hele resten av bandets karriære. På den gjennomarbeidede Contrappunti (1974) høres Le Orme mer ut som ELP enn ELP selv. En annen semi-legendarisk italiensk gruppe, The Trip, behandlet innflytelse fra The Nice og Quatermass og bidro slik til tradisjonen, mens Metamorfosi senere tok utgangspunkt i Le Orme snarere enn i ELP. Ingen av disse navnene presterte derimot å fornye retningen. Dét gjorde definitivt Banco Del Mutuo Soccorso, et av de mest egenrådige og solide «klassisk-inspirerte» band noensinne. Etter aggressiv piano-rock (sjekk EPen Donna Plautilla, innspilt høsten 1970) famlet gruppen seg forbi en grønn debut-fase og inn i renspikket sokratisk, nærmest orkestrert prog. Darwin! (1972) og Io Sono Nato Libero (1973) er begge genistreker med kunstneriske konklusjoner langt utover ELPs; konferér med Gnosis-opinionssidene på internett dersom du er betviler disse verkenes omdømme. I Sydney satt gitaristen Julian Browning og skrev dramatisk musikk for det grandiose rock- ensemblet Rainbow Theatre; både Fantasy Of Horses (1974) og The Armada (1975) er uunnværlige for tangent-fikserte prog-entusiaster med ekstra godt øye til Emerson, Lake & Palmer. I moderne tid har ikke minst japanske fenomener som Mugen, Social Tension, Deja-Vu, Gerard og Ars Nova en rekke svin på skogen i spørsmålet om ELP-plagiatets livsrett, selv om flere av disse har utgitt grei musikk. Ameri- Rainbow Theatre: Fantasy Of Horses kanske A Triggering Myth har sverget til tettsittende keyboard-kaskader like siden starten, og kan lett betegnes som en utstrekning av vilkårene fra Brain Salad Surgery. Et annet kjent USA-band, Mastermind, har kanskje ikke fullt så mye å skryte av når alt kommer til alt; store deler av virksomheten deres later til å ha forsvaret av de mest penisforlengende trekkene ved Emersons filosofi som grunntese. Da kommer ungarske After Crying langt bedre fra sitt eksperiment, med en syntese av improvisasjon, storstilt komposisjon og ELPs mer «seriøse» egenskaper. Yes-tilhengerne begynte tidlig å ta etter sine idoler. En ekte kloning av dette bandet var sveitsiske Welcome, som utga to rimelig bra LPer, hvorav helst debuten Welcome (1976) er noe i retning av en perfekt avskrift, med grumsete Hammondorgel-orgier, boblende synthøvelser og trestemt falsettsang over uforklarlige verbale meddelelser. Ingen gitarer, men så ville vel sikkert et ikke-Howelydende innslag blitt et brudd med målsetningene om Yes-avstøpning. Hakket mer omtenksomme var belgiske Banzai, som med Hora Nata (1974) bidro varmt til Yes-stilen, blant annet ved fascinerende inkorporering av strykere i sin ellers livlige pop- prog. Låtene er lange og substansrike på albumet, likevel er det sing- Welcome: Welcome le-platene deres (samlet med LPen på CD-gjenutgivelsen) som best belyser gruppens ubestridelige melodiske sans; nå var da Yes’ musikk i kjernen også basert på regelrett harmonisk popmusikk. Dette dro britiske Druid slutninger av, og skapte en pasjonsfylt og sødmedryppende «romanserock» på Toward The Sun (1975). Dette er en intimt nusselig puseplate med total overvekt av alle de faktorene prog-kritikerne frykter og hater av dels forståelige grunner. Virkelig et hjem i fare for å drukne i sitt eget badekar, selv om oppfølgeren Fluid Druid (1976) viser en klarere evne til modererte vinklinger over samme visjon. Den mest gjennomførte britiske Yes-pastisjen var imidlertid England, hvis Garden Shed (1977) er en semi-klassiker i sin egen rett. Her finner vi trakteringer av samtlige sider ved Anderson/Howe-universet, dog presentert såpass overbevisende at lytteren med godvilje kan forestille seg en tilgitt dekning av vakuumet som oppstod i kjølvannet av Relayer. På andre siden av havet var den gang obskure grupper som Easter Island, Axcraft, Fireballet, Cathedral, Pentwater, Leviathan og Infinity hengivne aspiranter i Yes-skolen. Ett prosjekt var dog betyde- lig mer konsekvent i sitt plagiat, og dette var Starcastle. De to første platene deres, Starcastle (1976) og Fountains Of Light (1977) er begge uimotståelige Starcastle: Starcastle skrekkeksempler på fenomenet «artistisk klone», og må høres av alle med åpent sinn og hjerte. Et band som tok Yes-løsningene og plasserte dem inn i en mer personlig sammenheng, var den nederlandske kvartetten Finch. Under direksjon av supergitaristen Joop van Nimwegen utga Finch tre instrumentale album, hvorav særlig Glory Of The Inner Force (1975) kan anses som en direkte sublimering av uforløste idéer fra Topographic Oceans og Relayer. Fra vår egen tid vil jeg igjen nevne 5UU’s, da denne gruppen i særskilt gard har maktet å kombinere Yes’ verden av lyder med sitt eget unikt eksperimentelle fundament. USA er ellers et av få land hvori utpregede neo-progband har vist større interesse for Anderson og co. enn for Genesis, og grupper som Iluvatar, Atlantis, The Realm og Crucible er betegnende for dette. Genesis var store i Italia i en tid da engelske tilhørere uteble. Av dette fulgte Premiata Forneria Marconi, som brukte visse trekk fra Gabriel/Banks’ taktikk for å bane sin egen sti . I tillegg siktet Flavio Premoli og de andre på å låne det de kunne fra alle store britiske navn i perioden, fra KC, ELP, Yes og Jethro Tull. Utkommet var 100% vellykket og PFMs andre LP PerUn Amico (1972) inneholder noen av de saligste øyeblikk i prog-historien. Det pastorale særpreget PFM tilegnet seg, var tvers igjennom bygget på fortolkninger av Genesis’ harmonistrukturer, og fra 1975, da gruppen tilmed hadde ansatt en Gabriellydende sanger, var denne arven uttalt. Alle PFM-produksjonene t.o.m. Jet Lag (1977) må høres av Genesis-entusiaster, samt grupper som Maxophone og Genfuoco, som sprang mer eller mindre direkte fra denne kilden. Østerrikske Kyrie Eleison fremstår som et innlysende Genesis-plagiat på sin debut-plate The Fountain Beyond The Sunrise (1976), som dog avdekker et visst talent for så vel sangskriving som stemningsbygning. Uheldigvis hemmes inntrykket av elendige produksjonsverdier. På tyske Neuschwansteins eneste album Battlement (1978), forseglesklone-tradisjonen. Hva hadde Kyrie Eleison: The Fountain Beyond The Sunrise PFM: Per Un Amico Marillion og IQ å stille opp mot dette? Her var selv vokalistens uttale av visse ord eksak- te kopier av Peter Gabriels, samtidig som alle instrumenter ble forsøkt gjenprodusert slik man fant dem på Genesis-platene. At sangeren dessuten synger surt gjennom hele platen, gjør ikke akkurat Battlement mer nytelsesverdig. Side 6 Tarkus nr. 16
Mot slutten av 80-tallet flørtet det engelske heavy-popbandet It Bites med Genesis-lignende arrangementer og harmoniseringer i musikken sin. Dette kulminerte med Once Around The World (1988), som gir en pekepinn på hvordan resultatet kanskje ville blitt dersom Gabriel/Banks fikk skrive musikk til Van Halen (?). I ettertid er det lett å falle for sjarmen i dette tidsmessige vågestykket, ikke minst grunnet det ekstremt solide håndverket som ligger til grunn. Av artister som i senere tid har benyttet Genesis’ tonale og harmoniske prinsipper i sine egne utlegninger, mener jeg at norske White Willow rager blant de høyeste. I likhet med PFM tar man her et bruddstykke av en hel idéverden, tolker dette og trekker atmosfæren herfra inn i ens eget doméne. White Willows to første plater Ignis Fatuus (1995) og Ex Tenebris (1998) er koselige, men Sacrament som kom i fjor, er virkelig et gjennomført praktstykke og en fremtidig klassiker; sannsynligvis blant det beste som har skjedd skandinavisk symfonisk-progressiv rock siden Änglagård, som selv opptok vesentlige deler av Genesis’ fundamenter i sitt uttrykk. White Willow: Sacrament Gentle Giant skrev avansert rock, men kompleksiteten lå i teksturene heller enn i strukturene; i måten hvorpå man fullendte et taktforløp eller konstruerte og ekspederte en iøv- rig simpel akkord. Med dette ble Giants musikk grunnleggende forskjellig fra de ovennevntes, noe som ikke forhindret utallige pastisjer av varierende relevanse. Betegnende er det selvsagt at flesteparten av disse oppstod i trakter hvor bandet hadde hatt et visst kommersielt gjennomslag; i Tyskland, USA og Canada. München-bandet Subject Esq lot seg påvirke av de tyngste sidene ved Gentle Giants tidligste utspill, og skapte et jazz/blues-preget konglomerat som det er verdt å låne øret til selv i dag. Etter å ha skiftet navn til Sahara, anla gruppen et mer symfonisk tilsnitt, merkbart Giant-influert især på For All The Clowns (1976). Et senere tysk ensemble var Epidermis, som utga Genius Of Original Force (1978), med en heller ujevn dreining over Giant-koden, blant annet med triste tilfeller av ulydendevokal-arrangementer. Mer interessant var musikken til amerikanske Yezda Urfa, som mikset ulike aspekter ved for- bildene inn i et «dada-symfonisk» angrep på tendensene i samtiden Epidermis: Genius Of The Original Force rundt utgivelsen Sacred Baboon (1976), en slags fiktiv Yes-og-GG-møter-SamlaMammasManna fantasi. Av andre USA-band lanserte New Jersey-baserte Mirthrandir en forseggjort fortolkning av Shulman-klanens musikk på sin eneste LP For You The Old Women (1975), mens Florida-gruppen Maelstrom tonet ned de mest intrikate figurene på sitt album Maelstrom (1973). Brasilske Terreno Baldio slapp en trivelig plate med samme navn i 1976; tekster på portugisisk og tekniske løsninger som virker hentet fra de samme teoretiske grunnsetningene Shulman-klanen selv hadde forholdt seg til i startfasen, gjør denne platen ekstra interessant for GG-fans. Dessverre foreligger kun en nyinnspilling med engelske tekster fra 1992, men denne er langt fra dårlig. I Canada regnet gruppene EtCetera, Maneige, Morse Code og Harmonium seg som etterfølgere av Gentle Giant. Dette endte med en rekke fine produksjoner hvori forskjellige sider ved GGsoundet er vektlagt, fra de symfoniske via de folk-baserte til de fusion/jazz-orienterte. Fra denne roten spirte 90-tallsartister som Miriodor og Nathan Mahl, begge fra Quebec-provinsen men med helt ulike tilnærmingsmåter. Førstnevnte videreutviklet de mest eklektiske elementene i Giants musikk og landet på en slags «kammer-rock» formel, mens sistnevnte rettet seg mot progfusion og siden mer symfoniske vendinger. Noen hundre mil sydover herjet Echolyn med sin erke-amerikanske stadionutgave av GG-vokaliseringer, GG-akkordrekker og i mindre grad GG-teksturer. Kvintetten hadde stort hell innad i progmenigheten men fremsto som en fiasko på dét målpunktet musikken var innrettet, nemlig blant det store publikumet som eventuelt kunne fylle arenaen. Derimot avfødte gruppen et sus i sivet som igjen oppmuntret andre prosjekter, hvorav ikke minst The Underground Railroad fortjener en benevnelse for fjorårets debutalbum Through And Through, som revitaliserer mange av de mest krevende instrumentale aspektene ved Giant. Den idiosynkratiske auraen rundt Van der Graaf Generator samt musikkens lite imøtekommende natur, forårsaket en evig kultstatus for Peter Hammill, David Jackson, Guy Evans og Hugh Banton, som utgjorde den klassiske VdGGbesetningen i årene 1970-77. Omtrent parallelt viste skjebnen til f.eks. Soft Machine at visse kopister kunne finne en gruppes kreative egenart like forlokkende som det eventuelle kommersiellepotensialet. Med sin andre LP Time Is... utga allerede i 1971 det engelske undergrunnsbandet Raw Material en tåpelig pastisj på VdGG, med Hammill’sk klagende røster, Raw Material: Time Is melodilinjer båret av saksofoner, abrupte passasjer fullt og helt grunnet i Banton/Evans-aktige dissonanser osv. Denne platen har til alt overmål klart å tilegne seg påskriften «klassiker», uten at undertegnede kan fatte og begripe hvorfor. I Italia opparbeidet VdGG seg tidlig et navn, og i tiden omkring Pawn Hearts begynte plutselig en rekke av de italienske artistene å ville gjenskape føleriet og den fresende manien fra Hammills utleveringer. Osannas tredje album Palepoli (1972) er et glimrende døme. Disse startet opp som et teatralsk, politisk heavy-rockband og kastet seg med denne LPen på en effektiv uttrykksmodell; platen ble da også en stor kunstnerisk suksess, med skrikende el-gitarer, overmåtelidenskapelige vokalutbrudd, krakilske fuzz-saksofoner og uvanlig fragmenterte melodiforløp. Beslektet, men kraftigere, mer sofistikert og komplisert var Osanna: Palepoli musikken på Cer- vellos eneste LP, den monumentale og høyt anbefalte Melos (1973); blottet for tangenter men velsignet med en talentfull vibrafon-traktør, blir dette opuset virkelig noe for seg selv innen VdGG-tradisjonen. Av andre Hammillapostler i Italia, bør Raccomandata Ricevuta Ritorno, Ricordi D’Infanzia, Il Giro Strano og Corte Dei Miracoli nevnes. Sveitsiske Island manglet i likhet med VdGG både gitarist og bassist. Anledet av den merkverdige tangentspilleren Peter Scherer (som i det siste faktisk har arbeidet hyppig i kretsen rundt John Zorn i New York), skapte denne gruppen en syntese av eksperimentell,teatralsk prog og «ny musikk»-elemen- Island: Pictures ter som leder tanken hen på et kanskje enda mer eventyrlig ånds- landskap enn det Hammill selv fantaserte. Deres eneste album, Pictures fra 1977, er en milepæl innen progressiv rock fra kontinentet. I Frankrike var Christian Decamps og Ange hørbart påvirket av Van der Graaf Generator, ikke minst på de to første LPene Caricatures (1972) og Les Cimetieres Des Arlequins (1973), som er gjennomgående merket av en baktung, utagerende tendens. Et senere fransk ensemble som fulgte Hammills spor var Paris-bandet Arachnoid, som med autoritet bringer hysteriske tilløp frem i lyset på sitt første og siste album fra 1978. I 1983 lanserte fransk-tyske La Rossa platen A Fury Of Glass, med til dels meget interessante arrangementer og virtuose bidrag fra pianist, trommeslager og gitarist. Haken er uheldigvis at sangeren slett ikke kan synge og aller minst på engelsk, noe som gjør det nødvendig for lytteren å fore- La Rossa: A Fury Of Glass stille seg at det hele egentlig dreier seg om en løpsk obo eller noe slikt (ha,ha!). Fra Frankrike kom også det 90-tallsbandet Evidence, som slapp det episke albumet Heart’s Grave i 1996; her prøves en mer «fremmedgjort» tolkning av Hammills kosmos, men dette fungerer ikke utover det finurlige... til dét blir pretensjonene rett og slett for gjennomsiktige. Uhyre original er imidlertid musikken til den svenske multiinstrumentalisten Lars «Lach’n» Jonsson, kjent fra det RIO-influerte industribandet Ur Kaos, som på solo-albumet Sånger Från Förfallets Stader (1989) satt toner til tekster av eskatologi-forfatteren Birgitta Trotzig, innen en opplagt Hammill’sk ramme; dette er en av de mørkeste LPene undertegnede har hørt! I de senere år har VdGG blitt filtrert av grupper som beveger seg i grenselandet mellom retro- og neo-prog, som Discipline (USA), TNR (Italia), Dagmähr (Canada) og Versus X (Tyskland). Det er ingenting som tyder på at Hammills innflytelse vil avta foreløpig. Tarkus nr. 16 Side 7
Page 1 and 2: Tidsskrift for progressiv rock 16 T
Page 3 and 4: Sentrale prog-begreper Plagiater og
Page 5: Ikke et vondt ord om Hank Marvin, m
Page 9 and 10: skyvningstypen er Drumming, Music f
Page 11 and 12: kort tilbakekomst, har det ikke væ
Page 13 and 14: en video og en DVD. Det er litt fla
Page 15 and 16: Leseravstemningen …og vinneren er
Page 17 and 18: Fredag 24 november holdt Mostly Aut
Page 19 and 20: IN NOMINE mutatis mutandis Format C
Page 21 and 22: JOHN MINER heaven’s café/heaven
Page 23 and 24: IQ the seventh house Format CD Nasj
Page 25 and 26: SCYTHE divorced land Format CD Nasj
Page 27 and 28: STACKRIDGE pick of the crop Format
Page 29 and 30: KBB lost and found Format CD Nasjon
Page 31 and 32: FRUITCAKE a battle a day… Format
Page 33 and 34: DECADENCE dreams of nekton Format C
Page 35 and 36: Inkognito - Progscenen på Chateau

Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?