Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Mot slutten av 80-tallet flørtet det engelske<br />
heavy-popbandet It Bites med Genesis-lignende<br />
arrangementer og harmoniseringer i musikken<br />
sin. Dette kulminerte med Once Around The World<br />
(1988), som gir en pekepinn på hvordan resultatet<br />
kanskje ville blitt dersom Gabriel/Banks fikk<br />
skrive musikk til Van Halen (?). I ettertid er det<br />
lett å falle for sjarmen i dette tidsmessige vågestykket,<br />
ikke minst grunnet det ekstremt solide<br />
håndverket som ligger til grunn. Av artister som<br />
i senere tid har benyttet Genesis’ tonale og harmoniske<br />
prinsipper i sine egne utlegninger,<br />
mener jeg at norske White Willow rager blant de<br />
høyeste. I likhet med PFM tar man her et<br />
bruddstykke av en hel idéverden, tolker dette<br />
og trekker atmosfæren herfra inn i ens eget<br />
doméne. White Willows to første plater Ignis<br />
Fatuus (1995) og Ex Tenebris (1998) er koselige,<br />
men Sacrament som kom i fjor, er virkelig et<br />
gjennomført praktstykke og en fremtidig klassiker;<br />
sannsynligvis blant det beste som har<br />
skjedd skandinavisk symfonisk-progressiv rock<br />
siden Änglagård, som selv opptok vesentlige<br />
deler av Genesis’<br />
fundamenter i sitt<br />
uttrykk.<br />
White Willow: Sacrament<br />
Gentle Giant skrev<br />
avansert rock,<br />
men kompleksiteten<br />
lå i teksturene<br />
heller enn i<br />
strukturene; i<br />
måten hvorpå<br />
man fullendte et<br />
taktforløp eller<br />
konstruerte og<br />
ekspederte en iøv-<br />
rig simpel akkord. Med dette ble Giants musikk<br />
grunnleggende forskjellig fra de ovennevntes,<br />
noe som ikke forhindret utallige pastisjer av<br />
varierende relevanse. Betegnende er det selvsagt<br />
at flesteparten av disse oppstod i trakter<br />
hvor bandet hadde hatt et visst kommersielt<br />
gjennomslag; i Tyskland, USA og Canada. München-bandet<br />
Subject Esq lot seg påvirke av de<br />
tyngste sidene ved Gentle Giants tidligste<br />
utspill, og skapte et jazz/blues-preget konglomerat<br />
som det er verdt å låne øret til selv i dag.<br />
Etter å ha skiftet navn til Sahara, anla gruppen<br />
et mer symfonisk tilsnitt, merkbart Giant-influert<br />
især på For All The Clowns (1976). Et senere<br />
tysk ensemble var Epidermis, som utga Genius<br />
Of Original Force (1978), med en heller ujevn<br />
dreining over<br />
Giant-koden, blant<br />
annet med triste<br />
tilfeller av ulydendevokal-arrangementer.<br />
Mer interessant<br />
var musikken<br />
til amerikanske<br />
Yezda Urfa,<br />
som mikset ulike<br />
aspekter ved for-<br />
bildene inn i et<br />
«dada-symfonisk»<br />
angrep på tendensene<br />
i samtiden<br />
Epidermis: Genius Of The<br />
Original Force<br />
rundt utgivelsen Sacred Baboon (1976), en slags<br />
fiktiv Yes-og-GG-møter-SamlaMammasManna<br />
fantasi.<br />
Av andre USA-band lanserte New Jersey-baserte<br />
Mirthrandir en forseggjort fortolkning av Shulman-klanens<br />
musikk på sin eneste LP For You<br />
The Old Women (1975), mens Florida-gruppen<br />
Maelstrom tonet ned de mest intrikate figurene<br />
på sitt album Maelstrom (1973). Brasilske Terreno<br />
Baldio slapp en trivelig plate med samme<br />
navn i 1976; tekster på portugisisk og tekniske<br />
løsninger som virker hentet fra de samme teoretiske<br />
grunnsetningene Shulman-klanen selv<br />
hadde forholdt seg til i startfasen, gjør denne<br />
platen ekstra interessant for GG-fans. Dessverre<br />
foreligger kun en nyinnspilling med engelske<br />
tekster fra 1992, men denne er langt fra dårlig.<br />
I Canada regnet gruppene EtCetera, Maneige,<br />
Morse Code og Harmonium seg som etterfølgere<br />
av Gentle Giant. Dette endte med en rekke fine<br />
produksjoner hvori forskjellige sider ved GGsoundet<br />
er vektlagt, fra de symfoniske via de<br />
folk-baserte til de fusion/jazz-orienterte. Fra<br />
denne roten spirte 90-tallsartister som Miriodor<br />
og Nathan Mahl, begge fra Quebec-provinsen<br />
men med helt ulike tilnærmingsmåter. Førstnevnte<br />
videreutviklet de mest eklektiske elementene<br />
i Giants musikk og landet på en slags<br />
«kammer-rock» formel, mens sistnevnte rettet<br />
seg mot progfusion og siden mer symfoniske<br />
vendinger. Noen hundre mil sydover herjet<br />
Echolyn med sin erke-amerikanske stadionutgave<br />
av GG-vokaliseringer, GG-akkordrekker<br />
og i mindre grad GG-teksturer. Kvintetten hadde<br />
stort hell innad i progmenigheten men fremsto<br />
som en fiasko på dét målpunktet musikken<br />
var in<strong>nr</strong>ettet, nemlig blant det store publikumet<br />
som eventuelt kunne fylle arenaen. Derimot<br />
avfødte gruppen et sus i sivet som igjen oppmuntret<br />
andre prosjekter, hvorav ikke minst<br />
The Underground Railroad fortjener en benevnelse<br />
for fjorårets debutalbum Through And<br />
Through, som revitaliserer mange av de mest<br />
krevende instrumentale aspektene ved Giant.<br />
Den idiosynkratiske auraen rundt Van der Graaf<br />
Generator samt musikkens lite imøtekommende<br />
natur, forårsaket en evig kultstatus for Peter<br />
Hammill, David Jackson, Guy Evans og Hugh<br />
Banton, som utgjorde den klassiske VdGGbesetningen<br />
i årene 1970-77. Omtrent parallelt<br />
viste skjebnen til f.eks. Soft Machine at visse<br />
kopister kunne finne en gruppes kreative egenart<br />
like forlokkende som det eventuelle kommersiellepotensialet.<br />
Med sin<br />
andre LP Time Is...<br />
utga allerede i<br />
1971 det engelske<br />
undergrunnsbandet<br />
Raw Material<br />
en tåpelig pastisj<br />
på VdGG, med<br />
Hammill’sk klagende<br />
røster,<br />
Raw Material: Time Is<br />
melodilinjer båret<br />
av saksofoner,<br />
abrupte passasjer<br />
fullt og helt grunnet i Banton/Evans-aktige dissonanser<br />
osv. Denne platen har til alt overmål<br />
klart å tilegne seg påskriften «klassiker», uten<br />
at undertegnede kan fatte og begripe hvorfor.<br />
I Italia opparbeidet VdGG seg tidlig et navn, og i<br />
tiden omkring Pawn Hearts begynte plutselig en<br />
rekke av de italienske artistene å ville gjenskape<br />
føleriet og den fresende manien fra Hammills<br />
utleveringer. Osannas tredje album Palepoli<br />
(1972) er et glimrende døme. Disse startet opp<br />
som et teatralsk, politisk heavy-rockband og<br />
kastet seg med denne LPen på en effektiv<br />
uttrykksmodell; platen ble da også en stor<br />
kunstnerisk suksess,<br />
med skrikende<br />
el-gitarer, overmåtelidenskapelige<br />
vokalutbrudd,<br />
krakilske fuzz-saksofoner<br />
og uvanlig<br />
fragmenterte melodiforløp.<br />
Beslektet,<br />
men kraftigere,<br />
mer sofistikert og<br />
komplisert var<br />
Osanna: Palepoli<br />
musikken på Cer-<br />
vellos eneste LP, den monumentale og høyt<br />
anbefalte Melos (1973); blottet for tangenter<br />
men velsignet med en talentfull vibrafon-traktør,<br />
blir dette opuset virkelig noe for seg selv<br />
innen VdGG-tradisjonen. Av andre Hammillapostler<br />
i Italia, bør Raccomandata Ricevuta<br />
Ritorno, Ricordi D’Infanzia, Il Giro Strano og Corte<br />
Dei Miracoli nevnes. Sveitsiske Island manglet<br />
i likhet med VdGG både gitarist og bassist.<br />
Anledet av den merkverdige tangentspilleren<br />
Peter Scherer (som<br />
i det siste faktisk<br />
har arbeidet hyppig<br />
i kretsen<br />
rundt John Zorn i<br />
New York), skapte<br />
denne gruppen en<br />
syntese av eksperimentell,teatralsk<br />
prog og «ny<br />
musikk»-elemen-<br />
Island: Pictures<br />
ter som leder tanken<br />
hen på et<br />
kanskje enda mer<br />
eventyrlig ånds-<br />
landskap enn det Hammill selv fantaserte.<br />
Deres eneste album, Pictures fra 1977, er en<br />
milepæl innen progressiv rock fra kontinentet.<br />
I Frankrike var Christian Decamps og Ange hørbart<br />
påvirket av Van der Graaf Generator, ikke<br />
minst på de to første LPene Caricatures (1972)<br />
og Les Cimetieres Des Arlequins (1973), som er<br />
gjennomgående merket av en baktung, utagerende<br />
tendens. Et senere fransk ensemble som<br />
fulgte Hammills spor var Paris-bandet Arachnoid,<br />
som med autoritet bringer hysteriske tilløp<br />
frem i lyset på sitt første og siste album fra<br />
1978. I 1983 lanserte fransk-tyske La Rossa platen<br />
A Fury Of<br />
Glass, med til dels<br />
meget interessante<br />
arrangementer<br />
og virtuose bidrag<br />
fra pianist, trommeslager<br />
og gitarist.<br />
Haken er<br />
uheldigvis at<br />
sangeren slett<br />
ikke kan synge og<br />
aller minst på<br />
engelsk, noe som<br />
gjør det nødvendig<br />
for lytteren å fore-<br />
La Rossa: A Fury Of Glass<br />
stille seg at det hele egentlig dreier seg om en<br />
løpsk obo eller noe slikt (ha,ha!). Fra Frankrike<br />
kom også det 90-tallsbandet Evidence, som<br />
slapp det episke albumet Heart’s Grave i 1996;<br />
her prøves en mer «fremmedgjort» tolkning av<br />
Hammills kosmos, men dette fungerer ikke utover<br />
det finurlige... til dét blir pretensjonene rett<br />
og slett for gjennomsiktige.<br />
Uhyre original er imidlertid musikken til den<br />
svenske multiinstrumentalisten Lars «Lach’n»<br />
Jonsson, kjent fra det RIO-influerte industribandet<br />
Ur Kaos, som på solo-albumet Sånger<br />
Från Förfallets Stader (1989) satt toner til tekster<br />
av eskatologi-forfatteren Birgitta Trotzig, innen<br />
en opplagt Hammill’sk ramme; dette er en av de<br />
mørkeste LPene undertegnede har hørt! I de<br />
senere år har VdGG blitt filtrert av grupper som<br />
beveger seg i grenselandet mellom retro- og<br />
neo-prog, som Discipline (USA), TNR (Italia),<br />
Dagmähr (Canada) og Versus X (Tyskland). Det<br />
er ingenting som tyder på at Hammills innflytelse<br />
vil avta foreløpig.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 7