Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

Med Tarkus i London: Vi møter… Chris Cutler Tarkusredaksjonens utsendte : Simen Viig Østensen og Knut Tore Abrahamsen Intervjuet ble gjort på ReR Megacorp i Surrey den 19. September 2000 Tarkus: Jeg tror det var i 74 at dere var i Oslo og spilte på Høvikodden Art Center, stemmer det? Chris Cutler: Ja, vi var der faktisk flere ganger. Tarkus: En venn av meg som var der fortalte meg at dere kom på nasjonaldagen og at det var noen problemer. Blant annet at dere måtte flytte bilen hele tiden. Kan du fortelle litt om det? Chris Cutler: Vel, jeg husker det knapt, Henry Cow kom ganske ofte til Norge, faktisk til alle Skandinaviske land. I den tida virka det som det var lettere å få spillejobber der enn nå, men når det gjelder den bestemte konserten på Høvikodden du sikter til så husker jeg ikke mye. Jeg har hørt at de har hatt en del problemer siden da. Tarkus: Var det noen problemer for dere? Chris Cutler: Nei for oss var det ingen problemer. Vi var veldig fornøyde. En av sidene på Concerts, dobbel LPen, var henta fra konserten på Høvikodden. Tarkus: Du har også samarbeidet med Lars Pedersen på et av hans album? Chris Cutler: Ja, vi samarbeidet på ei plate. Tarkus: Du skrev tekstene? Chris Cutler: Ja, jeg skrev noen tekster for ham. Tarkus: Prefab Wreckage? Chris Cutler: Det er plata. Tarkus: Tok han kontakt med deg og spurte om du ville skrive tekstene, eller? Chris Cutler: Jeg tror vi hadde kontakt. Jeg har kontakt med mange personer fordi jeg driver et plateselskap og fordi jeg gir ut magasinet Recommended Quarterly, som nå ikke lenger kommer ut en gang i kvartalet men ca. annenhvert år. Jeg tror den første kontakten med Lars var i gjennom en av platene hans som vi distribuerte. Jeg spurte han om et bidrag til the Quarterly, og gjennom vår korrespondanse spurte han om jeg hadde noen tekster. Tarkus: Tror du at du kommer til gjøre flere samarbeidsprosjekt med ham? Chris Cutler: I det minste ett. Jeg har det siste året jobbet med en remix plate av alt det gamle Art Bears materialet. Lars har lagd et spor til denne, så vi holder kontakten. Men jeg har ikke vært i Norge på flere år og det er synd. Tarkus: Men du var der på Norlyd, denne festivalen i Trondheim? Chris Cutler: Ja, det stemmer. Jeg var i Trondheim et par ganger med Zeena Parkins og igjen med Tim Hodginson for noen år siden. Tarkus: Kanskje det var i 1997? Chris Cutler: Det stemmer. Og jeg dro til Norge et par ganger med Pere Ubu til Bergen, Trondheim og Oslo. Men i den siste tiden har jeg ikke vært i Norge. Tarkus: Kommer du til å gjøre noe mer med Pere Ubu, jeg ser de spiller i London for tida? Chris Cutler: Nei, jeg forlot Pere Ubu for 8-9 år siden, men jeg samarbeider fortsatt av og til med David (Thomas) og vi har et stort prosjekt sammen som heter Mirror Man og dette har framføringer fra tid til annen. Det kommer til å bli en hel serie med forestillinger neste år. Det er et stort prosjekt som er halvveis teaterprosjekt. Vi lager teatermusikken. Tarkus: The Science Group prosjektet, er det et permanent band eller var det kun et prosjekt? Kommer dere til å ha noen konserter? Chris Cutler: Det var kun et prosjekt men det kan bli et konsertband hvis noen ønsker at vi skal spille, og har nok penger til å gjøre det mulig. Problemet med et sånne prosjekt alltid, spesielt når du ikke lenger er en ungdom, er at det er personer fra 3 forskjellige kontinenter i gruppa. Musikken er ekstremt komplisert. Jeg kan ikke beskrive den, det er mer komplisert enn Henry Cow. Så for å kunne framføre det trenger vi å øve i minimum to uker. Det betyr en festival som igjen betyr at noen har bra med penger som kan betale dem. Normalt i disse dager skjer ikke dette ofte, så store prosjekter er alltid vanskelige. Det siste jeg var med på var dette P 53 prosjektet som spilte på Frankfurt Jazz Festival- fem personer fra fem land med bare 4-5 dagers øving med to store pianoer, trommer og et PAsystem. Men de kunne betale for det fordi det er en stor internasjonal festival. Men du er heldig når sånt skjer, det er ganske uvanlig. En Science konsert er teoretisk mulig men det er praktisk sett usannsynlig. Grupper som fortsatt gjør det er enten unge folk som Henry Cow var. Henry Cow ville øve ett år og ha kanskje 22 konserter i starten. Når du blir eldre blir du nødt til å betale regninger og forsørge familier. Fortsatt er det av og til grupper, som f. eks Thinking Plague fra Denver, som greier det. De kommer hit og holder noen konserter, også veldig komplisert musikk som krever mye arbeid, men de har alle vanlige jobber så de tar sommerferien og kommer hit for å holde konserter. Men det blir annerledes hvis du er fulltids profesjonell musiker. Hvis du ønsker å spørre folk om å gjøre en jobb må du kunne tilby dem realistisk betaling. Tarkus: Hva anser du for hovedgruppa di, er det Cassiber? Chris Cutler: Cassiber er nå oppløst. Jeg har ingen hovedgrupper lengre som Henry Cow, Art Bears, News From Babel eller Cassiber men det er fortsatt store låtprosjekter, som The Science Group. Jeg holder mange solokonserter for tida som er en slags hovedting jeg gjør nå. jeg. Solo er noe jeg alltid har unngått, men det kommer et punkt der du må stille deg ansikt til ansikt med det å stå på en scene aleine og nå som jeg Chris Cutler signerer plater har dette veldig utvida elektroniske settet føler jeg at det fungerer. Generelt er jeg med i prosjekter. Jeg er med i et prosjekt med Romanian Contemporary Ensemble og jeg er også med i et prosjekt med noen nederlandske jazz- og platespillermusikere. Jeg har også et prosjekt sammen med David Thomas. Og selvsagt samarbeider jeg fortsatt med Fred Frith, Zeena Parkins, Jon Rose, Peter Blegvad, Stevan Tickmayer, og jeg har også et prosjekt sammen med Thomas Dimuzio i San Francisco der vi først og fremst driver med elektronisk kvadrofonisk installasjonsting. Jeg gjorde et teaterstykke for litt siden og også et stykke for Radio i Tyskland. Så det er det ene ulike prosjektet etter det andre, men ingen permanent gruppe. Tarkus: Hva med Henry Cow og Art Bears, er det noen muligheter for et comeback? Chris Cutler: I ett ord: Nei, jeg tror ikke det. Ingen i Henry Cow ønsker å gjenopprette Henry Cow fordi alle fortsatte med å gjøre masse andre ting, så det gir ikke mening for oss å gå tilbake. Av og til gir det ganske god økonomisk mening i å gjenopprette et band som får en ny sjanse til å tjene litt penger, og hvorfor ikke, hvis det er penger du trenger mest? Men for å gjøre det må du spille musikken du har lagt bak deg år tilbake, og Henry Cow ville ikke gjøre det. Jeg tror alle i bandet, og det var ganske uvanlig med denne gruppa, fortsatte med å gjøre masse andre interessante ting og derfor for opptatt til å tenke på å gå tilbake for å være Henry Cow igjen. Lindsay (Cooper) er også altfor syk nå til å kunne opptre igjen. Så selv om vi ønsker å gjøre det så kan vi ikke gjøre det fordi vi ikke kunne gjøre det uten Lindsay. Og med Art Bears så er det det samme, det kommer ikke til å skje. Men det er ikke utenkelig at jeg gjør ei skive med Fred igjen med sanger som i Art Bears, men ikke Art Bears. Tarkus: Du snakka om soloprosjektet ditt, er videoen som jeg så på pulten din henta fra det? Chris Cutler: Det stemmer, faktisk var det den andre solokonserten jeg noen gang har hatt. Noen personer dukket opp, filmskapere fra Japan, og spurte om jeg hadde noe imot at de filmet og jeg sa: «OK, kom igjen». Og nå er det Side 12 Tarkus nr. 16
en video og en DVD. Det er litt flaut på en måte, men jeg liker egentlig det fordi det er en lite flatterende video. Det er på ingen måte noe «Stjerne» video. Det er mer en video med litt sand i maskineriet, gjøre feil, snakke usammenhengende, med alt bra og alt dårlig der det er. Jeg liker det ganske godt fordi jeg egentlig ikke liker når det er slik «glinsende». Hvis noen hadde ønsket å lage en slik «glinsende» promo type film så hadde jeg sagt nei. Men sånn som dette er ok. Tarkus: Er det vanskelig å se seg selv på en slik video? Chris Cutler: Nei, det er ikke vanskelig. Det er rart, men ikke vanskelig. Jeg mener når du opptrer så har du ingen begreper om å beskrive hva som skjer (ler) så det er ganske lærerikt å se på. Profesjonelle artister, folk som Prince og Madonna, videofilmer hver eneste opptreden. De ser på dem og analyserer dem og finner ut hvordan de skal gjøre ting. For meg er det veldig instruerende å se hva andre folk ser for en gang skyld. Det er ikke så veldig gøy! Tarkus: Hvor mye av tiden din bruker du til å drive ReR labelen og hvor mye tid bruker du til å være musiker? Chris Cutler: Jeg bruker faktisk ganske mye tid på labelen. Jeg må koordinere alt som har med utgivelsene å gjøre. Jeg må høre i gjennom alt materiale som kommer inn og velge ut det vi vil distribuere og jeg må skrive katalogen for det vi distribuerer, ta meg av det økonomiske og generelt må jeg holde øye med alt som skjer. Det er en fulltidsjobb. Men det er fire andre som også arbeider for ReR, en som jobber fire dager i uka, to som jobber her en eller to ganger i uka med regnskap og promotion og en annen som tar seg av brevbestillinger. Så når jeg er bortreist, noe som er mer enn halve året, for det meste på turné, så fortsetter driften. Jeg reiser med en datamaskin og bruker kanskje to timer om dagen til å behandle e-mail. Så jeg er alltid på arbeid. Tarkus: Hvordan har labelen utviklet seg opp gjennom årene? Det startet i 1978? Chris Cutler: Ja, det startet i ‘78 fordi noen var nødt til å gjøre det. Det å være et uavhengig label var ganske uvanlig da. Det var egentlig New-wave og Punk som startet det. Men selv om du hadde en label, hva med distribusjon? Det virket som om distribusjon var det største problemet så jeg startet en label og distribusjon av denne typen musikk samtidig. Siden da har ReR levd på grensa til katastrofe fram til i dag. Grunnen til det er at vi ikke prøver å spille med markedet. Vi gir ikke ut ting som er kommersielle. De ville ikke solgt uansett. Så trikset er ikke å finne noe som vil selge, men finne en måte å selge nok av det vi gjør på til å komme fram til neste utgivelse. Det er ikke lett. Tarkus: Kan du fortelle litt om Rock In Opposition, idéen bak det og generelt om Rock In Opposition? Chris Cutler: Henry Cow bestemte seg for å kaste inn årene på slutten av ‘77, med et siste år til med konserter på så mange steder som mulig hvor vi hadde vært før, et slags farvel. Vi skrev et helt program med ny musikk for dette. Og mens vi turnerte, overalt unntatt England, møtte vi alltid interessante band og vi visste allerede at den interessante musikken på slutten av 70-tallet ikke var amerikansk eller engelsk men fransk, svensk, italiensk, norsk, belgisk osv. Vi organiserte en konsert i London for gi noen av disse bandene som vi synes var bra, en sjanse til å spille her, siden London skulle være en slik viktig plass for musikk og musikkjournalister, og siden ingen importerte platene eller promoterte konserter her for ikke-engelske eller ikkeamerikanske band. Vi kalte det Rock In Opposition fordi vi trengte å ha et navn, når du har fått et navn skriver pressen om det og folk kommer på konserten. RIO startet egentlig med disse fem bandene: Henry Cow, Samla Mammas Mamma fra Sverige, Etron Fou Leloublan fra Frankrike, Universe Zero fra Belgia og Stormy Six fra Italia. Etter konserten møttes vi og fant ut av at dette var en god ide som vi burde fortsette med å utvide. Så Samla organiserte en festival i Sverige, Universe Zero organiserte en festival i Belgia og Stormy Six en festival i Milano. Vi hadde noen flere møter sammen, gjorde noen plate distribusjoner sammen men så stoppet det. Det stoppet ganske fort, kanskje 9-10 måneder etter at det ble starta. Men i denne tida var idèen, navnet og konseptet fritt så mange andre folk begynte å bruke det og noen bruker det enda. Jeg ser det av og til fremdeles brukt på websider og i magasiner fordi det er en sterk idè. Selv om den konkrete organisasjonen ikke varte lenge (og endte godt, siden alle formelt fortsatte å samarbeide) var den forbausende effektiv. Jeg satte et foregangseksempel og knytta sammen mange personer. På en måte tror jeg ReR prøver å føre dette arbeidet videre. Tarkus: Så Rock In Opposition var mer en bevegelse enn en musikalsk stil? Chris Cutler: Ja, absolutt. Tarkus: Men mange unge mennesker i dag bruker termen RIO om eksperimentell, avant-garde rock generelt som en musikalsk term mer enn en bevegelse? Chris Cutler: Ja, termen er i publikums maktområde så folk kan bruke den som de vil og med den betydningen de ønsker. Den opprinnelige organisasjonen var mer politisk enn musikalsk fordi gruppene var så forskjellige. Samla Mammas Manna spilte noe som lå et sted mellom rock-improvisasjon med sterke komposisjoner sterkt relatert til svensk folkemusikk. Universe Zero spilte strengt komponert musikk, litt likt Magma. Stormy Six var mer som ei elektrisk folk-gruppe som hadde beveget seg over i progressive rock med noe gjenklang av formell komposisjon. Etron var mer som Beefheartian rock, men med en avgjort fransk eksentrisitet så bandene var veldig forskjellige. Du kunne ikke si at det var en musikalsk stil og selv innenfor RIO var det musikal- Chris Cutler og Tarkus’ utsendte, Knut Tore Abrahamsen ske diskusjoner, mellom for eksempel Stormy Six og Universe Zero. Men det vi alle sammen var enige om var at det trengtes et forum, et sted hvor alternativ musikk av ulik type kunne få presentert seg selv utenfor den lille verden av plateselskaper og musikkblader. Og det var dette som holdt oss sammen, ideen om selv organisering. Og på dette området var vi alle enige. Vi samarbeidet og det fungerte. Vi hadde festivaler i de forskjellige landene og platene ble distribuert. Folk organiserte turneer for hverandre i de forskjellige landene, så på den måten var det en veldig positiv ting. Tarkus: Hva er den musikalske bakgrunnen din? Har du noen influenser og hvordan startet den musikalske karrieren den? Chris Cutler: Jeg startet da jeg gikk på skolen i 60-åra ved å imitere, lære å spille ved å imitere det som blir gjort på plater. Jeg lærte å spille som The Shadows og instrumentalmusikk, og deretter lærte jeg meg hva som helst som var på hitlistene. Siden ble det rhythm & blues, videre til soulmusikk og derfra til jazz osv. Jeg oppdaget støy i ‘64 og antar at direkte influenser der var folk som The Who, men ikke langt bak var elektronisk musikk, Stockhausen, Kagel, Berio osv. Enda hadde jeg ikke oppdaget Cage.. Og deretter var jeg av den generasjonen som vokste opp med tidlig Soft Machine og Syd Barrets Pink Floyd og annen eksperimentell rock. På en måte kan du si at historien brakte oss alle til det samme punktet fra forskjellige retninger. I siste halvdel av 60-åra begynte jeg å høre mer på jazz og ble veldig interessert i improvisasjon og samtidsmusikk. Det gikk alt inn så du kan si at da tidspunktet kom for Henry Cow var vi influerte av folk som Ornette Coleman, John Coltrane, Sun Ra, AMM, Stockhausen, Schönberg og Bartok og innefor rocken folk som Frank Zappa og Soft Machine. Tarkus: Skriver du mange låter og i såfall hvilket instrument bruker du, siden du er en trommeslager? Chris Cutler: Jeg skriver ikke egentlig mange låter. Jeg spiller ingen regelrette instrument, men tidligere spilte jeg. Det første instrumentet jeg spilte var gitar og så var det trompet i en liten periode. Jeg har prøvd meg på forskjellige andre instrumenter også, men jeg spiller ingen av dem skikkelig. Men måten jeg kan arbeide på er i studio, jeg vet hvordan man jobber i studio. Jeg må jobbe gjennom å spille, tenke og redigere. Det er som å lage en skulptur eller å male. Det er ikke som å skrive Tarkus nr. 16 Side 13
Page 1 and 2: Tidsskrift for progressiv rock 16 T
Page 3 and 4: Sentrale prog-begreper Plagiater og
Page 5 and 6: Ikke et vondt ord om Hank Marvin, m
Page 7 and 8: Mot slutten av 80-tallet flørtet d
Page 9 and 10: skyvningstypen er Drumming, Music f
Page 11: kort tilbakekomst, har det ikke væ
Page 15 and 16: Leseravstemningen …og vinneren er
Page 17 and 18: Fredag 24 november holdt Mostly Aut
Page 19 and 20: IN NOMINE mutatis mutandis Format C
Page 21 and 22: JOHN MINER heaven’s café/heaven
Page 23 and 24: IQ the seventh house Format CD Nasj
Page 25 and 26: SCYTHE divorced land Format CD Nasj
Page 27 and 28: STACKRIDGE pick of the crop Format
Page 29 and 30: KBB lost and found Format CD Nasjon
Page 31 and 32: FRUITCAKE a battle a day… Format
Page 33 and 34: DECADENCE dreams of nekton Format C
Page 35 and 36: Inkognito - Progscenen på Chateau

Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?