Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

Litt på siden – Spalten for musikk litt utenom det vanlige Minimalisme «Litt på siden» er en spalte som vil dukke opp med ujevne mellomrom i Tarkus. I denne spalten vil vi fokusere på musikk som ligger litt på siden av den hovedvekten vi i bladet til vanlig har på progressiv rock og beslektede sjangere. I denne første del av serien skal vi se på minimalisme, en sjanger innen samtidsmusikken som har øvet en viss innflytelse på en del artister innenfor progrocken. Trond Gjellum Minimalisme? Minimalisme kan vel på mange måter sies å være optimaliseringen av det kjente engelske uttrykket «less is more». I all enkelhet kan man derfor si at innenfor minimalismen skal man med færrest mulig musikalske «byggeklosser» prøve å si mest mulig. Innenfor tradisjonell vestlig orkestermusikk, som var mange progrockbands utgangspunkt, er dynamikk og forandringer essensielle virkemidler. Vårt musikalske vokabular har en rekke uttrykk for hvor hardt et stykke musikk skal spilles, hvor fort det skal spilles og hvor mange (og hvilke) instrumenter som skal brukes av gangen. Minimalismen bryter ganske markant med dette, og retningens opphavsmenn gikk til Sør-Øst Asia, (særlig Indonesia) for å hente inspirasjon innenfor den såkalte gamelanmusikken. Gamelanmusikk kjennetegnes med at få musikalske temaer spilles statisk uten store forandringer over lang tid. Istedenfor å introdusere stadig nye partier, tar man f.eks heller to tidligere brukte temaer og legger dem over hverandre slik at det kan oppnå enorme polyrytmiske (d.v.s. at flere rytmer spilles samtidig) vever. På denne måten får musikken et meditativt og repetativt uttrykk som ikke blir kjedelig nettopp på grunn av de ørsmå rytmiske variasjonene. Grunnleggerne Mange komponister har tatt i bruk virkemidler fra minimalismen, men de fire som regnes som sjangerens opphavsmenn er Terry Riley, LaMonte Young, Steve Reich og Philip Glass. Disse fire er omtrent jevnaldrende, men med vidt forskjellige bakgrunn, noe som også skulle kjennetegne deres musikalske uttrykk. Young og Riley var mer eller mindre selvlærte på mange områder (Young hadde dog jobbet sammen med Karlheinz Stockhausen), mens Glass og Reich var høyt utdannede musikere. Young og Riley var tidligst ute, og deres musikk var kjennetegnet av en slags vestlig utgave av den indiske raga-, og dronemusikken, der noen få ting gjentas over et enormt tidsspenn. LaMonte Young (f. 1935) er nok den som fjernet seg mest fra tradisjonell vestlig musikk, og mange opplever hans musikk som enormt statisk og nesten litt kjedelig. Men han øvde stor innflytelse på samtiden, og John Cale fra Velvet Underground spilte sammen med Young i perioder. Et av Youngs sentrale verk er The Well-tuned Piano fra 1964, et fra 3 til 5 timer langt stykke spilt på et ikke-temperert piano. Terry Riley Philip Glass Terry Riley (f. 1935) var også fascinert av indisk musikk, og hans uttrykk var basert på en kombinasjon med enkle båndsløyfer som det ble improvisert over, gjerne med et blåseinstrument som kunne spille lange toner over dronene fra båndsløyfene. Rileys bruk av båndsløyfer (også kjent som loops) var revolusjonerende og banet veien for at soloartister og mindre grupper kunne utrykke seg i større musikalske former. Rileys mest kjente stykker er A Rainbow In Curved Air (som det engelske bandet Curved Air hentet sitt navn fra), et stykke med klare indiske undertoner og klart meditativt preg, og In C, som nettopp er et stykke der alt sirkler rundt tonearten c på en eller annen måte. Daevid Allen fra Gong samarbeidet med Riley en liten stund, og selv om Gong aldri lagde direkte minimalistisk musikk, bærer en del av de lengre spacerock-partiene på særlig You preg av Allens samarbeid med Riley. Steve Reich (f. 1936) hadde et utgangspunkt innenfor elektronisk musikk, og etter å ha jobbet med å legge to båndsløyfer som sakte skifter hastighet i forhold til hverandre (såkalt phase-music), begynte han å skrive stykker som anvendte dette i en mer orkestral sammenheng. Hans mest kjente stykker av fasefor- Side 8 Tarkus nr. 16
skyvningstypen er Drumming, Music for 18 Musicians og Music For Mallet Instruments, Voices And Organ. Variasjonene er minimale, men særlig ... 18 musicians og Drumming er utrolig fascinerende stykker. Du suges inn i en strøm av musikk som virker uendelig, og klangene som skapes ved at intrumenter forskyves i forhold til hverandre, er mystiske og spennende. Etterhvert har Reich skrevet musikk med mer fokus på variasjon og dynamikk, og det kanskje best kjente, og også varmest anbefalte, er Sextet fra 1985. Her høres han nesten ut som Magma møter Art Zoyd og Univers Zero på en god dag. Absolutt et verk verdt å få med seg. Philip Glass (f.1937) er den siste av de originale minimalistene vi skal se på i denne artikkelen. Han har litt av samme bakgrunn som Reich, men har gått i en helt annen retning etterhvert. Glass bruker ofte mye keyboard og blåsere, noe som ofte gir musikken et svevende og majestetisk/symfonisk preg. Glass har også fattet mer interesse for operamediet, og flere av hans kjente verker er operaer. Den kanskje mest kjente er Einstein On The Beach. Men også Akhnaten er av høy klasse. Særlig sistnevnte burde appellere til de som liker skikkelig symforock. Her svever det avgårde på enorme lydtepper med stort trykk og driv. At Glass rocker har andre skjønt også, og han har samarbeidet med bl.a David Byrne fra Talking Heads og popavantgardisten Laurie Anderson. Progressive minimalister Selv om minimalismen appellerte til mye av det samme publikummet som progrocken, har det vært overraskende lite bruk av minimalisme i progressiv rock. Men en kjent progrocker som i mange sammenhenger har trukket fram påvirkning fra minimalisme, er Robert Fripp. Sammen med keyboardtrollmannen Brian Eno ga han ut den minimalistiske og båndsløyfe-baserte skiva No Pussyfooting i 1973. Låta Swastika Girls var banebrytende med sine lange linjer og totalt urocka uttrykk, og selv nesten 30 år etterpå står denne skiva støtt som en påle innen moderne musikk. På Evening Star følger de opp med noe av det samme, og selv om samarbeidet med Eno ble avsluttet, fortsatte Fripp å bruke et minimalistisk påvirket uttrykk. Dette skulle Steve Reich LaMonte Young særlig komme til utrykk på albumet Discipline, som han ga ut som det første King Crimsonalbumet med åttitalls-besetningen. Her kombineres minimalismens strukturer med rockeinstrumentenes klanger, og til sammen frembringer dette et uttrykk som var og er unikt. Fripp og andregitarist Adrian Belew spiller ofte gitarfigurer som går rytmisk på kryss og tvers av hverandre, akkurat som i gamelanmusikk. Sammen med Bill Brufords rytmisk solide trommespill og Tony Levins disiplinerte og fundamentbyggende bassgitarspill, utgjør dette et unikt øyeblikk i rockehistorien. Her fikk du nemlig presentert en syntese verden aldri før hadde hørt maken til. Etterhvert tonet Fripp det strengt minimalistiske ned, men fortsatt utgjør båndsløyfer (eller Frippertronics som han velger å kalle det) et sentralt element i lydbildet hans, og på King Crimsons nyeste album The ConstruKction of Light finner du her og der elementer av de minimalistiske gitarvevene. Av andre artister som har brukt minimalistiske virkemidler, må vel særlig Mike Oldfield trekkes fram (se artikkel annensteds hen i bladet for en mer dyptgående presentasjon av hans Mike Oldfield arbeider). I løpet av syttitallet ga han ut en rekke skiver som brukte minimalismens virkemidler, og særlig Glass sine symfoniske stemninger er noe du finner igjen hos Oldfield. Et nå nesten glemt band som også hentet påvirkning fra østens minimalistiske musikk, var Jade Warrior. Bandet startet opp som en ganske hjelpeløs Moody Blues og King Crimson-kopi, men etterhvert trakk de inn elementer av østlig musikk, som skapte et spesielt klangbilde. På albumet Kites hører du et godt eksempel på dette. I den senere tid har det amerikanske bandet Djam Karet tatt opp i seg King Crimsons originale blanding av rock og minimalisme. De klarer også å putte inn elementer av elektronisk musikk, noe som gjør uttrykket enda mer vidtfavnende enn King Crimsons. Men sett under ett, er det vel mer sjangere som techno og house som har benyttet seg av minimalismens virkemidler, noe som i grunn er synd. For med minimalismen fikk man et musikalsk formspråk som var forankret i vår samtid og ikke i århundregamle idealer. At ikke flere såkalte progressive musikere har turt å ta dette opp i seg mer av dette, er vel bare med på å sette spørsmålstegn med hvor progressive og nytenkende en del band egentlig er. Men se det, det får bli en annen debatt. Tarkus nr. 16 Side 9
Page 1 and 2: Tidsskrift for progressiv rock 16 T
Page 3 and 4: Sentrale prog-begreper Plagiater og
Page 5 and 6: Ikke et vondt ord om Hank Marvin, m
Page 7: Mot slutten av 80-tallet flørtet d
Page 11 and 12: kort tilbakekomst, har det ikke væ
Page 13 and 14: en video og en DVD. Det er litt fla
Page 15 and 16: Leseravstemningen …og vinneren er
Page 17 and 18: Fredag 24 november holdt Mostly Aut
Page 19 and 20: IN NOMINE mutatis mutandis Format C
Page 21 and 22: JOHN MINER heaven’s café/heaven
Page 23 and 24: IQ the seventh house Format CD Nasj
Page 25 and 26: SCYTHE divorced land Format CD Nasj
Page 27 and 28: STACKRIDGE pick of the crop Format
Page 29 and 30: KBB lost and found Format CD Nasjon
Page 31 and 32: FRUITCAKE a battle a day… Format
Page 33 and 34: DECADENCE dreams of nekton Format C
Page 35 and 36: Inkognito - Progscenen på Chateau

Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?