nordmøre museum

For oss avisgutter var saken nokså enkel. Alle ruter hadde nemlig ett
eller to overtallige eksemplarer av de aviser som skulle bringes ut. Det
var vel ment som en erstatning om en avis skulle gå tapt på en eller
annen måte. Og det pussige var at de rutene som ble besørget av Vågagutter
hadde både fire og fem overtallige aviser. Måten dette ble fikset
på skal jeg ikke røpe, men det forekom altså aviser som så å si var herreløse.
Også i min rute i østre bydel fantes det en del slike "overtallige",
men hvor mange husker jeg ikke. Men jeg husker at det var adskillig
flere enn da jeg begynte, og da var det visstnok bare fem stykker.
Vel, disse ferske og sikkert aktuelle avisene måtte jo anbringes, det
er klart. Og så hadde vi da opprettet noe som kaltes for "tiøresabonnenter",
det vil si at vi hadde noen kunder som ekspedisjonen ikke visste
om, og som altså betalte oss ti øre uken for sin avis. En demokratisk
ordning synes jeg, ettersom disse folkene ikke hadde råd til å abonnere
på avisen. Det var vel en noe uvanlig form for distribusjon, for å si det
pent, men vår samvittighet var ren som snø. Vi kunne nemlig bevise at
vi hadde overtatt de "tiøres" etter forrige avisbud, og han etter sin forgjenger
igjen. Så kom ikke der...
Og for mitt vedkommende ble det til at timefortjenesten ble en tanke
høyere enn hva ekspedisjonen trodde den var, på ruten i Østre bydel.
Noe som sannelig også var påkrevet. For selv om alt var svært billig
den gang, så fikk vi ingen ting gratis. Unntagen j uling.
Også konene i Vågen hadde sine økonomiske problemer for det var
vel ikke alltid så morsomt å administrere en skrøpelig ukelønn. For selv
om både mat og klær var billig den gang, så var også arbeidskraften billig
og til tider dårlig etterspurt også. Noen av gemalene til disse konene
jobbet på bryggene eller på vervene i Øvervågen, noen var håndverkere,
og noen var rett og slett "løsarbeidere". Men felles for dem alle
var at de tjente omtrent det samme, kanskje bortimot tredve kroner
uken. Toppen. Og i de fleste tilfeller var det konene som skulle få pengene
til å rekke til neste lønning. Gemalene bare åt og sov når de ikke
jobbet. Men konene var flinke til å nytte ut ørene, det må en si. Men så
for de også varsomt frem. På den annen side så ruvet vel innkjøpene
også litt mer den gang ettersom du kunne gå ut med tre kroner og
komme hjem med mat for tre dager. En skrubbsei kostet således 25 øre,
og omgjort til ball ble det jo noen fat. For 1 krone fikk du fem brød, og
det var heller ikke lite. De fleste konene i Vågen handlet brød på denne
138
måten. For det
første fordi de
hadde så
mange unger at
ett brød ble
som en snøball
i H..... Og for
det andre at når
de kjøpte fem
brød i slengen
som fikk de
noe som kaltes
"objelt" eller
"attpå". Det vil
si at bakeren
stappet i posen
kringler og
boller så mye
det var plass til
ved siden av
brødene. Fordi
altså at konene
handlet stort.
Butikkene
ved Korsgata
Klesvask til tørk i området ved Stallbakken. Foto:
Jon Myhren, ca. 1940. Nordmøre Museums fotoarkiv
var små og
beskjedne og både kundene og handelsmannen ga seg god tid og tok
seg en prat over disken. Folk hadde liksom bedre tid den gang, for
dagen var på en måte lengere. Kanskje om det av at de sto tidligere opp.
Men det kan det vel heller ikke være, for de la seg jo også tidligere.
Men som sagt butikkene var små og manglet speilglassruter. Kassaapparater
var det heller ingen som hadde, bare en skuff i disken, og som
ikke alltid ble trukket ut heller. For over skuffen var det saget et hull
stort nok til en femøre, og her havnet så mynten. Dette hadde vel kjøpmannen
funnet på av makelighetshensyn, eller kanskje han nødig ville
vise at det var penger i skuffen fra før. Over døren var det også en
ø ren
klokke. En ganske alminnelig kubjelle som singlet og sang når d
139