nordmøre museum

kjøttmaten vår ble til. Selvfølgelig var vi «tøffe», selv om ikke det
begrepet var gjengs den gangen. Så tappert vi kunne, prøvde vi ikke å
la oss merke med all «møkkalukta» som ikke lot seg holde ute. Vi
gjorde oss lystige over alt for å holde den ubekvemme situasjonen på
avstand. En emmen odør lå i lokalet. Der kom slakteren med maska og
kua falt i golvet. Lystigheten fortok seg ikke så lite.Da strupen ble skåret
over og blodet fløt og ble samlet i et kar det måtte røres i, for at blodet
ikke skulle koagulere, meldte E-M., en festlig jente i klassen, seg
rede til å røre i karet. Full av humør og pågangsmot satte hun igang.
Vi ble aldri klar over hva som gjorde utslaget, lukten av blod eller
den psykiske påkjenningen - hun besvimte rett foran øynene på oss -
foran oss som ikke hadde sett noen besvime før.
Vi brukte ikke hvite drakter eller dekket til skoene for å verne anlegget
mot urenhet, bakterier eller virus.
Nei « ville vesten er ikke som før».
Sildetønner og sirupstønner ble også vinsjet i land nede på kaia, sammen
med potetsekker og jordbruksprodukter av mange slag, noe i kasser,
annet i sekker eller annen emballasje. Sementsekker ble lastet ombord i
fjordbåtene. Men sement kom til byen med andre og større skip.
Avisguttene hadde en stor fordel. De fikk utlevert ukebladene to
dager før de kunne selges - på onsdag - som var dagen for nye ukeblad.
Det betydde at vi kunne smuglese alle de forskjellige ukebladene før vi
solgte dem. Jeg gikk aldri glippe av tegneseriene enten det var «Fia og
Finbekk», «Nils og Blåmann» eller «Bustenskjold». Jeg vet ikke om
foreldrene våre også bladde igjennom dem når vi hadde lagt oss. Men
det skulle ikke forundre meg.
Med en ukes inntekt på 5-6 kroner kunne det bli kapital av forretningslivet
mitt. Sparsom som jeg var, ble det da også beløp som gjorde
det mulig å skaffe seg goder som ellers var uoppnåelig. Mine første ski
av rogn - redskapen som brakte meg og bestefar første gang fra Bolga til
IOGT's hytte på Kvalvåg - var et resultat av min merkantile aktivitet.
Men en gang fant mor ut at det kanskje var fornuftig å bruke noe av
kapitalen min til å anskaffe meg en skikkelig dress. Jeg kan ikke huske
at jeg var vanskelig å overtale. Det skulle være en skikkelig dress -
skreddersydd - mente mor. Peggy Kvernes som var en fremragende
skredder, hadde tatt på seg oppgaven. Hun bodde i et lite smau inn fra
Torvgaten. Jeg var der flere ganger for å «prøve» dressen. Så ble den da
Parti fra gamle Kristiansund.
Smuget her
ble kalt for Torvsmuget
og gikk fra Arne
Arnesens eiendom i
Kaibakken til Torvet
med et sidesmug til
Torvgaten. Det Hvitmalte,
høye huset i
bakgrunnen var
Hagelins hotell, det
senere Hotell Central.
Foto fra Kristiansunds
Historie, bd.
s. 78.
også et stasplagg, mere
minneverdig enn noen
smoking eller kjole jeg
senere ble utstyrt med.
Det var jakke, kortbukse
- og vest! Aldri
har jeg vel kjent meg mer velkledd! Det ble også råd til å kjøpe en sykkel
for oppsparte midler fra mitt kjøpmannsskap.
Men så kom arbeidervernloven og ødela alt. Barnearbeid skulle ikke
tillates. Det var i hvert fall ikke en lov som tok hensyn til barna, fant vi
ut i vår mektige vrede. Vi ble ikke utnyttet Men vi måtte sikte oss inn
på andre og mer sikre yrker. Tre av oss i Vestre bydel ble prester.
Loftsryddingen
Mørke skyer velvet seg over Europa. Krig og rykter om krig hørte til
30-årenes sørgelige kapitler som også preget en ellers så lykkelig barndomstid
og knuste tanken på at redslene fra første verdenskrig ikke
skulle møte menneskene på nytt. Minebøssa på Lyhsalmenningen ble
ikke et symbol på noe som lå bak, men noe som lå foran. Musolinis
angrep på det forsvarsløse Etiopia med fly og gass skaket opp sinnene.
Sovjetsamveldets angrep på Finland og mødre som strikket finlands-
72 73