nordmøre museum

var mange som kalte det «rampete». Dragkisten hvor han oppbevarte
lekene sine og som var så stor at den kunne romme oss begge en tid,
var et ettertraktet gjemmested. Bestyrerinnen, var en myndig, men
over alle grenser hjertevarm kvinne som har erobret en varig plass i
mitt hjerte. Hun var meget opptatt av at vi skulle leve sunt: spise skorpene
på brødet og tygge maten godt. Vi skulle få god sangstemme av å
spise skorper, og skorper var det nok av på Pleiehjemmet. Nå fikk jeg
en brukbar sangstemme og ble anbefalt av en sangpedagog, Ragnhild
Bothner, på Innlandet, til å ta sangtimer hos henne. Hun hadde også
vært sangpedagog for John Neergaard, en kjent operasanger i sin tid.
Dette ble det ikke noe av - dessverre. Men sangstemmen fikk jeg god
bruk for senere i livet, så kanskje jeg skal takke bestyrerinnen på Pleiehjemmet
også for den, sammen med mye annet hun lærte meg. Nok om
det. «Anna kokke» var daglig i ferd med å skjære skorper av brød til de
mange gamle på hjemmet som ikke greidde tygge denne seige «innpakningen»
av brødet. Så vi kunne tygge kilovis av skorper og «utvikle»
stemmen. Da jeg ved en anledning svarte mor at jeg ikke hadde lyst på
mat fordi jeg hadde spist skorper på Pleiehjemmet, tror jeg hun holdt på
å gå fra konseptene, ja, endog besvime. Hun ga meg en ordentlig verbal
overhaling om at det måtte jeg slutte med. Hun trodde vi for rundt på
rommene og spiste skorper som de gamle la igjen på fatene. Jeg måtte
tilkalle høyeste hold på Pleiehjemmet som sannhetsvitne om at det nok
forholdt seg annerledes. Først da falt mor til ro.
Jeg er senere i livet blitt opptatt av bevaring, og ser for meg gamle
Kristiansund i alminnelighet og mitt revir i særdeleshet stå på FN's liste
for særlig verneverdige byer. Derfor står også hjørnehuset på andre
siden av Ramsøygaten I Knudtzonsgate og minner meg om sannheten i
Ibsens ord: «Evig eies kun det tapte». Der bodde byens mest ettertraktede
fiolinist, «Toffen» H. Vi så langt etter ham når han kom - ikke alltid
like stø på beina - med fiolinkassa. Diagonalt ovenfor oss sto det
fjerde hjørnehuset som ga hjem for barn som ble mine lekekamerater.
Men like nedenfor oss i dette gatekrysset lå to hus som utmerket seg
ved at de hadde bitte små «hager» med gjerde rundt. Det var ikke
mange slike i bydelen. Disse to husene hadde et litt annerledes «utseende»
enn de andre husene omkring - idag ville jeg vel si «arkitektur».
Det nærmeste var et lite eventyrhus - syntes jeg - først og fremst fordi
det bodde en stille og beskjeden gammel dame der, så bortgjemt og
36
utilnærmelig at hun ble en gåte for guttepjokken. På andre siden av
gaten lå også et hus som skilte seg litt ut fra de andre husene i gata ved
at det var mindre og lavere enn de andre i rekken. Der bodde «Aud»
som stjal mitt hjerte fullstendig. Men jeg tror hun var et år eldre enn
meg, en voldsom aldersforskjell i den tiden. Hun fikk aldri vite hvilken
hjertesorg hun hadde utstyrt meg med.
Jeg kan ikke huske noe fra flyttingen til Ramsøygaten.
Den nye eieren kom personlig for å hente husleien, og et av disse
besøkene husker jeg særlig godt. Den gangen hadde jo selv ettøringene
verdi. Vi kunne for eksempel kjøpe for to øre i «blanda-drops», men
fikk av og til beskjed av kjøpmannen om å blande dem selv. Den gang
så jeg ikke glimtet i øyet til kjøpmann Kirkevåg eller Bolli når de sa
det. Men tilbake til den nye eieren - han kom en dag da mor ikke hadde
ventet ham, og hun måtte ty til mynter for å dekke hele beløpet til husleien.
Enda ser jeg for meg hvordan han slo fem ganger på femøringer,
når han skulle legge beløpet sammen og undret meg over at han ikke
kunne legge sammen 5 og 10 øre.
Bildet viser krysset mellom Ramsaygaten og Knudtzongaten, ca. 1880.
Foto i NordmØre Museums arkiv.
37