nordmøre museum

Fart i tingene ble det først da jeg begynte å selge aviser for Synnøve
i kiosken på Torget. Utstyrt med en solid veske som dekket alt fra
magen til knærne og med en stropp rundt halsen til å bære den med,
gikk jeg - og andre avisgutter - rundt på kaia med produktene våre. Det
var en tung bør. Utvalget skulle jo være assortert! Utspekulert nok
stillte vi oss utenfor aviskiosken på kaia og plukket opp de kundene
som søkte dit. Når vi ante at en kunde nærmet seg, løp vi så fort vi
kunne på de små bena. Vesken rutsjet rundt, svingte fra den ene siden
til den andre og dasket oss rundt lårene.
Mange småbåter fra bygdene rundt omkring la også til langs kaia.
Over hele området lød det fra mange struper: «Møre Dagblad! Tidens
Krav! Romsdalsposten! Aftenposten! Tidens Tegn! Skib o hoi! A-magasinet!
» Jeg kan ikke lekse opp hele assortimentet. Vi hadde også faste
kunder, og det ble kollegialt respektert.
En dag holdt jeg på å bli tatt i «forretningssvindel». Da jeg en dag
kom på kaia litt senere enn de andre, ble jeg møtt med anklagen om at
jeg hadde solgt gamle aviser. En av mine faste kunder fra Innlandet
hadde fått et to dager gammelt «Dagblad», og han var fryktelig sint, ble
det sagt med et islett av skadefryd. Det ventet meg et oppgjør! Jeg ble
redd for å miste kunden, men skjønte ikke hva som hadde skjedd. Jeg
hadde lært meg ærlighet og hadde selvfølgelig ikke tenkt å snyte noen
ved å selge gamle aviser. Det var jo helle ikke jeg som hadde lagt avisene
i veska. Hvordan skulle jeg komme meg ut av denne situasjonen?
Jeg var meget engstelig for å møte kunden min. Ett var nemlig sikkert:
Han ville dukke opp, så regelmessig som han var å se på kaia. Han innfant
seg også omsider og var slett ikke sint da han så meg komme mot
seg, ikke springende og glad, men botferdig og redd. Han skjønte nok
at smågutten ikke var skyld i det som hadde skjedd. Utstyrt med en gratisutgave
av det nye «Dagbladet», gikk han mot Sundbåten, var såre
fornøyd og forble min kunde så lenge jeg drev i «faget».
Barn kan være grusomme, og en viss skadefryd finnes det nok hos
venner og lojale «kolleger» også der. Gåten løste seg da jeg returnerte
til Synnøve som var «sjefen» vår i aviskiosken på Torvet og fortalte om
uhellet. Hun hadde latt en bunke med «Dagbladet» ligge over en bunke
fra dagen før og hadde tatt feil av hvor skillet gikk mellom de gamle og
de nye avisene.
Lørdag var en særlig lukrativ arbeidsdag. Når fjordbåtene fyltes av
folk som skulle til sine hytter eller til en «kårende» som mange
kristiansundere leidde på gårdene rundt om på bygdene. Der hvor de
eldste på gården var gått bort og det bare satt ungfolk igjen, ble seniorfolknes
boligdel leid ut til fritidsbolig. I strevet med å komme avsted
snarest mulig etter en travel arbeidsuke, hadde mange glemt å utstyre
seg med lesestoff, eller regnet de kanskje med avisguttene? Denne
«institusjonen» var jo vel etablert i byen.
Jeg bærer på uforglemmelige nostalgiske bilder av alle disse båtene
som skulle inn til alle fjordene i distriktet. Når båtene bakket ut fra kai,
var alltid den siden som vendte mot kaia overbelastet og viste slagside.
Når båten snudde den andre siden mot land, la den seg faretruende over
til den siden. Både barn og voksne løp fra den ene relingen til den andre
for å vinke farvel til dem som sto igjen på kaia.
Fjordbåtene var forresten et eventyr i seg selv. Kyr, hester og andre
husdyr som skulle ut til byens slakteri sprellet når de ble vinsjet i land
med de spesielle losseapparatene for husdyr. Det sto alltid en kar til
hver ku som skulle føres utover til Slakteriet bak Sykehuset. Dyrene
var ikke alltid like villige til å følge med på ferden, så et og annet intermesso
ble det der «leiekaren»
ikke alltid var den
som gikk av med seieren.
Men den jobben var nok
helst for større gutter.
Her må jeg få komme
med enda en historie som
egentlig hører til i utkanten
av den perioden som
denne lille beretningen
om «liv og lagnad» blant
barn i Kristiansund i 30årene
handler om. Jeg var
kommet på gymnaset.
Klassen skulle en dag ut
på Slakteriet for å se hvordan
slakting foregikk og
Det var en opplevelse å reise med "fjordabåten".
Bildet er tatt på hjemreise fra leir
i Todalen i 1942.
Foto utlånt av forfatteren.
70 71