nordmøre museum

fra glimt av liv til dødsmaske setter dype spor i sinnet hos den som
bærer på minner.
Da alt var over, lå det en dyp fred over det hele. Vegen bak oss er
strødd med de skjønneste blomster, endog bjerkeriset bugner av roser.
Hun lærte meg å synge:
«Jeg vet en deilig have
hvor roser står i flor.
Den skapte Gud til gave
for alle barn på jord.»
Nå sitter hun selv i blomsterengen - og venter.
Hvilket kulturbilde!
Forfedre
Farfars far, bar navnet Esten. Han eide gården vi flyttet til i Ramsøygaten.
Vi fikk leilighet i andre etasje. Oldefar hadde bodd i 3.
etasje,men var flyttet til sin sønn og svigerdatter på Sletta. Han var ofte
å se i gaten, og alltid hadde han vinkjeks i lommen. Det var sjokolade
bakt inn i et hylster av sprøtt vaffeldekke. Jeg får alltid assosiasjoner til
oldefar når jeg ser slike sprø vafler. Jeg tror ikke han levde lenge etter
vi flyttet inn. Gården ble imidlertid solgt. Når jeg er på familiegravstedet
og jeg ser gravstøtten hans, står alltid bildet av ham for meg med
en gyllen glans.
Mor til farmor, oldemor Venaas var en staselig dame. Hun bodde i
sitt eget hus som fremdeles bærer navnet Venaasgården i Thomas Aasgaards
gate på Innlandet. Det var ikke mange årene jeg fikk lære henne
å kjenne. Hun var en gammel dame. Hjemmet hennes, som jeg bare
fikk besøke noen få ganger, forbinder jeg med fornem høytid og med et
ekorn som sto på toppen av et kråskap i stuen hennes. Innenfor sto det
mange fine glass. En av hennes døtre, «tante» Grethe, var en meget
myndig oversøster på Bærums sykehus som jeg fikk stor glede av under
studietiden, da jeg var en meget velkommen gjest hos henne. (Ved første
besøk hos henne ble jeg beordret i et bad på sykehuset. Jeg tviholdt
på at jeg gikk ukentlig på Bislet Bad. Men ordre var ordre hos denne
myndige oversykepleieren. Jeg
skal gå fort forbi at en sykepleier
kom inn under min renselsesprosess.
Hun ble tilsynelatende
like forlegen som meg)
Tante Grethe hadde en liten
hybel på toppen av barndomshjemmet
sitt som mor og jeg
fikk bruke når jeg syntes jeg
trengte det før eksamener under
gymnastiden. Bussene var ikke
til å stole på under mine fem år
på gymnaset. Gassen av tre
(«knott») som ble brent og som
motoren gikk på, var en svikefull
energikilde. Ofte måtte
passasjerene gå ut av bussen og
skyve den opp bakken bak gården
til Mork der fylkesveien
gikk. Ofte sprang jeg - når jeg
ikke kunne sykle - fra Rensvik-
Venaasgården i Thomas Aasgaards
gate på Innlandet. Erling sammen
med tante Grethe og søster Inger
Karin. Foto utlånt av forfatteren.
vannet til skolen. Til stadighet kom vi for sent, og det var lite tjenlig når
det var eksamener eller andre former for prøve. Da var hybelen til
«tante» Grethe god å ha. Men den var så liten at den bare var tilgjengelig
for folk med skonummer 39 eller mindre.
Når jeg sitter i den lille «hagen» jeg har foran det huset jeg har arvet
fra mine foreldre, kan jeg se rett bort på Venaasgården. Huset overlevde
krigsredslene og bybrannen i 1940. Gjennom husveggen «ser»
jeg enda et ekorn på et kråskap.
Oldemor på mors side, Kristine og oldefar Jakob Bekken på Frøya,
hørte til slitets adelsfolk. De var fullstendig nedslitt og kroket. Oldemor
døde i 1944. Henne husker jeg godt. Oldefar står derimot for meg i et
tåket bilde ettersom han døde ti år tidligere. Jeg har altså et godt bilde
av fire oldeforeldre.
Farmor og farfar bodde på « Sletta» som lå bak Tollboden. Gaten var
bygget opp på en mur som steg opp fra det lille grøntarealet med noen
18 19