nordmøre museum

Den store, «skumle» portalen i Clausengården.
Foto: Wilsesamlingen, Nordmøre museums arkiv.
festning. En stor portal fører inn i bygningen og under et stort hvelv
over fører en ny port inn til venstre. Han vet det, fordi han har gått der
noen ganger - ikke ofte, bare når han var modig nok - og vet at den som
går inn der, blir trollbundet av den lave, gamle trebygningen som lå
innenfor og kuppelsteinene på den smale vegen som ender i en trapp
ned til kaia. Han grøsser litt og våger ikke gå der idag selv ikke i tankene.
Til høyre går en veg opp til begynnelsen av Stenveien. Men på venstre
side ligger det en bygning som de voksne kalte Hoem og Hoel. Han
skjønner ikke hvorfor, men tror at det betyr noe mer enn et navn. Han
snur igjen blikket mot høyre. Og ser noen lave lokaler. «Bolgen» står
det på huset og «Auksjonslokale». Der kjøper og selger de gamle ting.
Det lukter så rart der inne. Han vet det, for han har vært der noen
ganger sammen med mor. Av og til har de noe som heter auksjon. Da
snakker folk i munnen på hverandre og roper høyere og høyere tall. Til
slutt slår en mann i bordet med en klubbe, og så er det noen som går
fram og henter noe.
Han har tenkt å gå ned den skrå bakken på venstre side, den som starter
ved det store treet foran glassbutikken til Øie. Men sannelig, det
lukter så godt bakverk fra det åpne vinduet i kjelleren til Lossius bakeri.
Han legger seg på magen på risten ved vinduet. Duften av ferskt bakverk
pirer luktesansen og stimulerer smakssansen.. «Har dokker
skrella?» Bakeren kaster et blikk bortover lokalet der bakerne står og
steller i stand konditorvarene. Han nikker. Gutten reiser seg og går
rundt huset og inn i bakeriet fra bakgården. Han har 5 øre i lomma. «Æ
ha' bærre 5 øre.» En pose fylles med kaker av mange slag: Avskjær fra
wienerbrød og sukkerkaker, grisører og pleskener som har gått i stykker
under stekingen. Bakeren er ikke grådig. Forresten, 5 øre har enda
en verdi. Med posen i den ene hånden og en kakebit som er fisket fort
opp i den andre, kommer han ut og kaster et blikk opp mot denne enden
av Stenveien. Han kan ikke se huset, men han vet at der oppe bodde
han en gang. Han husker ikke så mye av det, bortsett fra fiskebenet.
Han renser halsen litt og går ned på kaia.
Han ser bort på kaikanten. Der lå han i går og fisket mort. Fru Larsen
ga ham 10 øre for noen fisker hun kokte til katten sin. Fru Larsen var en
av hans kunder. Med et fast grep om posen som tømmes etter hvert, går
han mot Minebøssen, en sjømine med pigger ut på en sokkel, dette
uhyggelige minnesmerket om verdenskrigen som tok livet av så mange
norske sjømenn. Men nå er det fred. Det skal aldri mer bli krig - i hvert
fall ikke så lenge han lever. Det har nok menneskene lært seg, heldigvis
- tror han i sin barnlige troskyldighet.
Det vesle huset som fløttmannen bruker, er tomt. Han ser fløttmannen
med to andre i båten midt ute i sundet og går oppover Vestre
Almennings gate. Men først kaster han et blikk på et sted der de selger
reker, en stor pose full for ti øre. Men idag har han skreller. Ikke har han
flere penger heller. På krysset ved Storgaten ser han, på skrå til høyre,
huset til Kurt. Han har ikke så mye kontakt med ham. Kurt holder seg
mye for seg selv. Han hører til en «fin» familie.
48 49