nordmøre museum

våre. Ettersom vi ikke hadde lodrette veger å utføre våre kunststykker
på, måtte vi nøye oss med å se hvor mye vi kunne kjøre på skrå, uten at
sykkelen sklei ut og vi lå i gata. Det ble en del skrubbsår.
Litj'sanden var badestranda vår. Kommunen hadde bygget et par
stupebrett hvor vi kunne prøve både vårt mot og våre ferdigheter. Vi
hadde ingen betenkeligheter med å boltre oss i sjøen her. Men noen
voksne pekte av og til på at Nerlandsdalen - byens søppelplass - lå bare
noen få hundre meter bortenfor og lot alt avfall i byen gå i sjøen der.
Jeg var åtte år da den store varemessen i Kristiansund fant sted. Det
var en forunderlig tid for en gutt som hadde gått på skole et år. Det ble
noen ekstra fridager på skolen. Skolen og skoleplanen var fylt med alt
annet enn det han til vanlig så der. Så mye rart det var i verden! Men han
hadde nok ikke interesse for det merkantile livet. Klistret til minnet står
derimot sterke menn som kunne slå kjempestore spiker gjennom tykke
planker med noen få slag, eller slå med klubbe på en knott. Et merke som
spratt opp langs en skala viste styrken i slaget. Men de sterkeste guttene i
byen greidde ikke å få merket så høyt som muskelmennene. Det var
gjøgleriet som festet seg i guttens sinn. Gøyalt var det!
Men gata mi og omliggende herligheter hadde like mye å tilby om
vinteren. Sommerens lokale fotballplass ble til skøytebane. Isen og
banen holdt vel ikke internasjonal standard, men den var stor nok for
oss og for krumskøytene som til stadighet falt av. Nok var det også til å
få istand en krangel om hvem vi skulle representere. «Æ vil vær'n Ballangrud!
» «Æ vil vær'n Charles Mathiesen!» Vi hadde våre idoler i de
verdenskjente skøytestjernene. Men når kommunen sprøytet på idrettsbanen
og laget skikkelig skøytebane, der det også kunne konkurreres
«på skikkelig», var vinteren perfekt, spesielt etter at det første tenåringsåret
hadde meldt seg og vi om kveldene til lys fra lyskasterne kunne gå
sammen med vårt svermeri og holdt hverandre i hendene, eller holdt
sammen i «skoene» som skulle beskytte skøytene når vi gikk på steder
der stålet kunne bli sløvet. For skarpe skøyter måtte vi ha. Stativ og
bryne til å skjerpe dem ble også anskaffet og var et viktig tema blant
oss - «profesjonelle» - som vi var alle sammen. En uforglemmelig gave
fra mor og far skapte status i kameratflokken: Ballangrud langrennsskøyter
som fulgte meg senere i livet til steder der jeg absolutt ikke
kunne bruke dem, endog til Storbritannia. Det var først på mitt siste
flyttelass, da jeg gikk over i pensjonistenes rekker at de kom bort.
Barna mine hadde aldri vært interessert i denne sporten og fått dem i
«arv». Vi hadde heller ikke bodd på steder der de kunne ha gjort seg
bruk av dem.
Om vinteren var det mye snø i gatene. De primitive treplogene som
ble trukket av hester fløt jo ofte oppe på snøen og ga bare et fast dekke
til å gå på uten å fjerne så mye av snøen, og Sykehusenga var et eldorado
også om vinteren. Et hjørne av den var som skapt for en hoppbakke.
Mine første ski var av rogntre. De egnet seg ikke for hopp, men
gjorde nytte likevel, inntil onkel Harald lot meg få sine hoppski av
bjørk. Det var stor misunnelse når jeg viste meg med dem. Men jeg
imponerte ikke i hoppbakken av den grunn. De varte heller ikke lenge.
Jeg hadde et stygt fall og brakk den ene skien som ikke kunne repareres.
For en tid satte det stopp for mine muligheter for å være med i kjekling
om hvem som skulle være hvem. Brødrene Ruud og deres samtidige
var også våre store helter.
Minst like morsomt var det «å rejn på kjælke». Alle hadde vi våre
vinterdoninger, hjemmesnekra eller kjøpte, små kjelker og store bommer
med plass til flere personer. De minste satt rett opp og ned og styrte
med bena. De mer dristige la seg på magen over kjelken og styrte med
bena som slepte etter. Men skikkelig fart i tingene ble det når en var
utstyrt med en lang bambusstang som bakerste mann på bomma styrte
med. Sykehusbakken var et funn, den beste og sikreste bakken i hele
byen. De få bilene som var i byen kom sjelden hit, og hestekjøretøyene
gikk ikke raskere enn at vi kunne unngå dem ved alle gatekryss. Ved spesielt
bratte bakker i byen, var det forbudt å ake, ikke på grunn av bilene,
men på grunn av fotgjengerne. Vi kunne få så stor fart at vi sklei over
Ramsøygaten, ned Vestre Almennings gate og bortover Storgaten til
Svinryggen eller bare ned Vestre Almennings gate og fôr rett ned på kaia.
Det ble fortalt at noen ikke greidde å stoppe der og sklei ut i Sørsundet,
men jeg kan ikke gå god for slike uhell. Selv opplevde jeg det aldri.
Det var et lurveleven uten like når vi satte avsted nedover bakkene
og gjennom gatene. Det var jo ikke alltid vi greidde å manøvrere farkostene,
så mange vi var om kommandoen. Vi kunne kjøre på husvegger
og snøskavler og falle av. Overlege Koritzinzky var meget misfornøyd
med og sint over det bråk vi skapte rundt sykehuset. Han slo etter
oss med spaserstokken sin når han kom gående oppover på veg til sykehuset
- og traff en og annen gutterygg. Om han klaget til politiet eller
60 61