nordmøre museum

fått en ordentlig skrekk i livet. Bestefar og jeg skulle bade der. Han
stupte først fra en liten bergnabbe i nærheten og kom ikke opp igjen.
Jeg ble meget redd. Hva hadde skjedd? Hadde bestefaren min druknet?
Endelig stakk et par gammelmannsbein opp av havflata som to tynne
trekjepper. Han var en meget habil svømmer og hadde svømt under
vann. Han var da nærmere 60 år og jeg 10.
Store øyeblikk var det også når vi vinterstid kunne ta båt til Bolga
og gå på ski over Breilia til IOGTs hytte på Kvalvåg. Vi måtte gå
samme veg tilbake, for det var eneste forbindelsen med Kristiansund
om en ikke ville vente på lokalbåten på Kvalvåg. Det var derfor en strabasiøs
og lang tur. Disse turene står som gyldne øyeblikk i en rekke av
mange.
Hagekolonien hadde god forbindelse
med omverdenen i en
oktangulær liten hytte med
spiss-tak. Telefonen der var det
stadig liv i. Barna løp om kapp
for å komme først til for å ta telefonen
når det ringte. Av vår fulle
hals skrek vi så ut: «Hansen!
Telefon!» «Pedersen! Telefon!»
«Gotteberg ! Telefon !» - alt etter
adressaten for oppringingen.
Stentor i den greske (antikke)
Bestefar og Erling på skitur til historien kunne ikke ha gjort det
10GT's hytte på Kvalvåg 1936. bedre. Det var om å gjøre å
Foto utlånt av forfatteren. kauke så høyt som mulig for at
meldingen skulle komme fram,
og fra de respektive hyttetomter tøt adressatene ut. Vi hadde en konkurrent
- papegøya til Gotteberg - som alltid sekunderte med sitt eneste
repertoar: «Gotteberg ! Telefon!»
Om bestefar var snill, satte han klare grenser. Umoden frukt var en
av dem. Nå hadde han en liten flekk med jordbær på parsellen. Men det
var ikke alltid like lett å overholde dette med modningstid for en liten
plugg. En dag var den lille røde antydningen til modning på et bær for
fristende til å stå imot, og jeg skrapte av det røde som fantes. Jeg visste
at bestefar holdt godt øye med «jordbæråkeren» og fryktet for å bli
oppdaget. Det betydde i hvert fall muntlig refs. Tynget av dårlig samvittighet
gikk jeg og fortalte om bæret uten å se ham i ansiktet.. «Bestefar
! Det har vært en fugl og spist på et jordbær.» Jeg så ikke ansiktsuttrykket
hans, men hørte: «Jeg vet det, og du kan tro det var en stor
fugl.» Det ble ingen refs. Jeg skulle ha gitt mye for å kunne mimre over
det lune glimtet i ansiktet hans, som jeg alltid har ant, da han sa det.
Byskogen var mer enn hagekolonien. Selve skogen var full av mystikk
for en liten krabat. En liten bekk surklet gjennom området og ga
vann til samtlige. Ved spesielle kulper ble det hentet vann i bøtter og
spann. Det ble brukt til mat og ble drukket. Ingen ble syk av det. Andre
steder kunne en sette opp vannmøller. Av en eller annen grunn hadde
jeg forkjærlighet for et område like ovenfor kaien der bekken gikk over
et svaberg.
Men her var også moer der en kunne finne krekling. Mor og jeg gikk
ofte og plukket blåbær i området. En liten slette som vi rett og slett
kalte for «Sletta» var en fin lekeplass. Der spilte vi fotball eller slo ball.
Der kunne vi også sette stevne med voksne i kolonien og fikk dem med
på leken. Det hendte rett ofte at vi barna søkte inn dit når vi skjønte at
det nærmet seg sengetid. Hvem vil vel egentlig gå til køys på lyse
sommerkvelder ? Dette var således også en del av mitt sommerparadis.
En spesiell avdeling av det fantes like innenfor Sletta. Der lå nemlig
Ynglingeforeningens landsted. Tredveårene var tid med stor arbeidsløshet,
og midler til nødsarbeid ble en tid brukt til å bygge en idrettsbane
for dette landstedet. Slik var det sommers tid noen der inne hver
eneste dag i noen år. Seehus-familien var en sterk støtte for «Ynglingen»,
og bl.a. fru Seehus senior sørget for mat til de mange ungdommene,
enda så gammel hun var. Her fant smågutten mye av interesse
og ble snart en maskot der inne, mange år før han nådde alderen
for medlemsskap. Men det kunne volde min omsorgsfulle mor mang en
bekymring når hun måtte lete etter meg og til slutt havnet på landstedet
hvor jeg vanligvis var å finne i denne tiden.
Men en gang fant hun meg ikke der heller, trass i all letingen blant
arbeidsfolket, i høyder og groper ute i terrenget. Til slutt sto hun meget
bekymret ved det store, flotte tømmerhuset som var reist på stedet, idet
fru Seehus og jeg kom ned fra loftet hvor vi hadde hatt middagshvil.
Jeg hadde fått hvile sammen med henne. Mor refererte ofte den for-
28 29