nordmøre museum

utmerket ståsted for en gutteflokk som ville se hvem som greidde kaste
stein lengst ut i Sørsundet. Skadeverk var fullstendig fjernt fra vår
tanke. Vi hadde ikke en gang tenkt (som nok hendte) å erte en nabo.
Problemet var bare at det lå et mekanisk verksted like under. Vi visste
vi ville kaste langt ut over det. Det trodde likevel ikke verkstedeieren.
Det ble politianmeldelse. Meldingen var på en eller annen måte
kommet blant «gjengen» mens vi enda var på skolen, så jeg var forberedt
på å få en skrape av mor når jeg kom hjem. Men å finne henne dypt
begravet i tårer med en skriftlig politianmeldelse i hendene, det var for
drøyt. Ikke husker jeg om eller hvordan jeg fikk overbevist min gode
mor at vi bare hadde kastet stein i Sørsundet og var like uskyldig som
engelen jeg hadde hengende over sengen på barneværelset.
Det neste jeg husker, var at vi 4-5 «misdedere» gikk samlet til
«Kamra» som holdt til i et lite hus i Parkveien. Da vi gikk opp til
«Kolombus», utnavnet på en konstabel som holdt til i andre etasje,
hadde vi avtalt å sette foten så hardt ned vi kunne og gjøre så mye bråk
som mulig når vi gikk opp den bratte tretrappa. Det er mange måter for
engstelige små poder å vise styrke og mot på.
Jeg har aldri blitt ferdig med den historien og min eneste glede over
bybrannen var at protokollen med anførsel av «ugjerningen» sannsynligvis
hadde brent opp med resten av «Kamra». Den surret i hodet mitt
også da jeg 20 år senere skulle søke om visum til USA og måtte ha vandelsattest
fra politiet. Ikke vet jeg hvor alvorlig politiet hadde tatt
anmeldelsen, om noe var skrevet i hele tatt. Men mors tårer glemmer
jeg ikke. Tenk å bringe en så god mor en slik sorg! Jeg blir blank i
øynene når jeg skriver dette - 66 år etterpå.
Gatelangs i reviret
En liten gutt slentrer gatelangs i et område han riktignok befant seg
for snart 50 år siden. Han starter utenfor den forholdsvis nye kinoen,
ikke fordi den var hans viktigste tilfluktssted, men fordi det er så greitt
å begynne her og få en sammenhengende vandring i denne sektoren av
barndommens rike. Økonomien satte grenser for hvor ofte en kunne ha
råd til å gå på kino. Det er derfor heller ikke mange filmer jeg husker.
Men en står i et klart skjær, en film med Tom Mix og den fantastiske
hesten Rin-tin-tin. Cow-boy-filmen engasjerte oss så sterkt at vi ropte
for full hals når Tom Mix gikk inn i et rom der indianeren befant seg
bak døren : «Pass dæ hajn står bak dørra !» Det var ikke tvil om hvem
helten vår var. Begrepet rasist var fraværende i våre unge sinn, selv om
Mellom-Europa allerede hadde gjort saken til brutal praksis. «Gjest
Bårdsen» og finnmarksromantikken i «Laila» hører også med til det
som brente seg fast i «guttongens» sinn.
Bak kinoen lå samlagets vaskeri av gamle vinflasker, og det ble snart
en innbringende geskjeft å sanke flasker og omsette dem i klingende
mynt her. Vi fikk overvære renselsesprosessen til flaskene som sto med
halsen ned på kraner som spylte dem rene og etterlot seg et vassøl uten
like på golvet.
Gutten fortsetter mot Storgaten og går over Svinryggen der han på
høyre side har Gjerde kolonialforretning hvor han ikke var den hyppigste
kunden fordi kjøpmennene Kirkevåg og Bolli lå nærmere Ramsøygaten.
Men han kan ikke la være å se med beundring på det fornemme
huset som ligger nede i skråningen på den andre siden av gaten. Portalen
inn til området, anlegget i skråningen og utseende på huset - som
han nok noen år senere ville ha kalt «husets arkitektur» - forteller ham
om et liv han ikke hadde tilgang til. En slektning ved fornavn Dorthea
gjorde en gang tjeneste her, hos noen høyst elskelige frøkener som var
glad i sild som så mange andre i byen. Under et måltid hadde de henvendt
seg til henne fra spisestuen på denne måten: «Dorthea! Dorthea!
Lukk igjen døren så vi får spise sild og poteter som bonden gjør!» Folk
flest og «bonden» spiste nemlig sild ved å legge sild og poteter på et
stykke flatbrød og så et stykke flatbrød på det igjen. En slik måte å spise
på utelukket enhver bruk av så fornemme spiseredskaper som kniv og
gaffel. En måtte bruke kroppens eget griperedskap og det var ikke i
pakt med de kondisjonertes sans for god takt og tone og estetikk. Det
var bestefar som fortalte historien, og den skal visst være sann. Bestefar
hadde en søster som bar navnet Dorthea.
På vegen ned Svinryggen, minnes han sist vinter. Det var så mye snø
at treplogene forspent med hester lot etter seg et tykt lag av dette hvite
vidunderet som gjorde det mulig å renne på bomme helt fram til denne
bakken, hardtrampet som det var under plogen. Så var det bare å gå på
toppen av Svinryggen og skli tilbake langt bortover Storgaten, ja, like
ned på kaia - om de våget. Men nå er det sommer og grus under tøyskoene.
Ned bakken ser han til venstre en stor bygning som ligner på en
46 47