nordmøre museum

Bannhjul var en «sport» som jeg bare har sett i Kristiansund. Hjul
av jern så tykke som 10 mm. eller noe mer, ble styrt av en trekjepp med
en liten tverrpinne på enden av kjeppen. Hjulet ble så skjøvet fram av
kjeppen. Vi måtte løpe etter det, og kunsten var å gjøre mest mulige
krappe svinger eller kjøre gjennom trange passasjer uten at hjulet falt i
bakken og måtte startes på nytt. Hjulene var av forskjellig størrelse, og
den største kunsten var å få et lite hjul under fart gjennom et større hjul.
Vi kunne mestre kunsten temmelig godt.
Vi «klinket kuler» og diskuterte fargen og størrelsen på dem. Disse
kulene skiftet eier til stadighet. Det kunne være bittert mang en gang
når vi hadde tapt alle kulene våre og ikke kunne være med i leken. Økonomien
var ikke slik at vi kunne løpe hjem og be om penger til å kjøpe
en ny pose kuler når vi hadde spilt bort den siste vi hadde. Med ett-ører
og to-ører kunne vi til nød tuske til oss noen kuler fra kameratene. Det
hendte selvsagt at dagens fangst ga oss selvfølelsen tilbake. Skjønt
kasino og ruletter var ukjente størrelser; ser en her at slike etablissementer
var trukket fra de mondene saler og ned på gatenivå.
Vi kunne være med jentene når de hoppet paradis eller tau. Men jeg
kan ikke huske at noen gutter startet en slik lek.
«kaste på stikka — eller på strek» var derimot en aktivitet for gutter.
Femører ble brukt av og til. Men da dette var en mangelvare og vi
ikke likte å miste dyrt oppsparte mynter til godterier, til å komplettere
frimerkesamlingen eller hva det måtte være, gikk det helst på runde
skiver av blikk. Det ble mange slike når hull til spons ble stanset ut på
trantønnene. Alle blikkenslagere som produserte trantønner, fikk slike
biprodukt. Som sønn og sønnesønn til blikkenslagere var jeg alltid godt
utstyrt med materien. Den viktigste grunnen til at jeg ofte var på verkstedet
til far, var at jeg kunne stappe lommene fulle av blikkskiver som
ble brukt av oss gutter til å «kaste på strek». Jeg ble mektig populær
blant jevnaldrende kamerater for dette, men ikke fullt så «populær» hos
mor, som til stadighet måtte lappe hull etter det skarpe blikket som åt
seg gjennom tøyet. Jeg gikk nesten alltid med hull i lommene.
17.mai hadde alle dagens nasjonale elementer med klassen samlet i
barnetoget og skikkelig sang. Det er trist å oppleve at lærere mot slutten
av det 20. århundre ikke greier å bringe fram annet enn uartikulerte
brøl av klassene sine. Ved siden av alle bodene rundt i bygatene der det
var noe å prøve ferdighetene på eller noe å få kjøpt, var stanga på Tor-
vet en stor attraksjon. I den høye stanga - på størrelse med en ekstra stor
flaggstang - hang det spekepølser og mye annet verdifullt - etter tidens
verdimål. Det var «bare» å klatre opp og rive til seg en av de forgjettede
gjenstandene. Men lett var det ikke, for stanga var klint inn med grønnsåpe.
Derfor kunne en heller ikke ha på seg finstasen når en skulle klatre.
Jeg greidde aldri å nå toppen. Men den største «utskeielsen» på
17.mai var nok å ta drosje fra Torvet og til Myra gård med retur. Det var
en tids 17.mai-innslag like fast som juletrær i jula.
Stor glede var det når det kom tivoli til byen. Populært var det å
spille på lykkehjul eller trille 5-ører på et brett av ruter som ga gevinst
på visse betingelser, pilkasting likeså. Å skyte med luftgevær, kaste ned
blikkbokser, lokket småmyntene av oss.
I minnet mitt sitter en 17.mai da mor og far hadde flere gjester til
kaffe og eggedosis, en fast «ingrediens» på nasjonaldagen. Da selskapet
skjønte at jeg ikke hadde lyst til å feire dagen sammen med dem, ga
de meg noen mynter, og med denne veldige rikdommen - i mine øyne
- gikk jeg rundt i byen og følte det rastløse livet på pulsen. På tivolitomta
var det fullt kjør og min rikdom svant som hos den fortapte sønn
jeg hadde hørt om på søndagsskolen. Til slutt sto jeg igjen med 5 øre,
denne mynten som var så god å ha i påkommende tilfelle. Men fristelsen
ble for stor. Jeg satset den på et av disse brettene der 5-øringer ble
satt i sving og trillet rundt til den falt på et sted der gevinsten var en
eske med kremtopper. Fornøyd og stolt dro jeg hjem. Tap og mismot
var vendt til seier og stolthet. Der satt de enda rundt kaffebordet. Med
stor takknemlighet for rikdommen jeg ble utstyrt med tidligere på
dagen, bød jeg på «konfekt» og ba dem sterkt om å forsyne seg, så
sterkt at ingen sa «nei takk». Esken var tom da jeg fikk den tilbake.
Seiersrusen ble på noen sekunder igjen vendt til det mismot som enda
henger igjen som et sårt minne.
Men et glass med eggedosis var satt av til meg. Det hadde mor sørget
for.
Jeg husker et spesielt tivoli. Den viktigste attraksjonen var «Dødsrytteren».
Inne i en tønnelignende bygning kjørte en motorsyklist opp
og ned langs veggen. Publikum fikk stå øverst og se ned i arenaen,
mens aktøren kjørte fra golvet og opp langs veggen. Det var forresten
ikke bare en aktør. En kvinne var passasjer under sekvenser av forestillingen.
Fra den dagen skulle vi alle være dødsryttere på tråsyklene
58 59