nordmøre museum

Der Ramsøygaten løp ut i Storgaten lå det noen brygger ned mot
havnen. Det var mange trappetrinn å komme helt ned til første etasje
ved sjøkanten der det ble kokt tran. Når tranflasken hjemme ble tom,
gikk turen ned på brygga for å supplere den edle drikk. En gang vi
skulle gå flere gutter sammen, utfordret vi hverandre om hvem som
kunne drikke mest på en gang. Mor var meget nøye på at jeg skulle
drikke tran. Om jeg ikke akkurat syntes det var noen leskedrikk, hadde
jeg ikke vanskelig for å ta min daglige lille skje, særlig ikke når jeg fikk
en sukkerbit til «drammen». Nå vel, jeg drakk mest, godt over en kopp!
Det er for uestetisk å brodere ut hva det førte til. Jeg har aldri senere
gjentatt «bragden». Men med noen avbrudd, har jeg fortsatt med å
drikke tran og har det nå som en fast post på min meny. Så er da heller
ikke tran fra Aandalbrygga å sammenligne med Møllers tran i alle
smaksvarianter. Jeg tar den «naturel», og om det ikke er med vellyst jeg
tar tranen, har jeg ikke lenger behov for sukkerbiten.
Det var også noen klinker og kroker på vegen ned mot bryggene der
vi på mørke kvelder testet motet til hverandre ved å fortelle spøkelseshistorier.
På vårparten var det liv og røre i Ramsøygaten og gatene omkring.
Guttekorpsene skulle trimmes for 17.mai-toget. Et guttekorps var bygget
opp med militær presisjon. De eldste ungdommene var korpssjefer
av forskjellig grad. Under parademarsjer og opptredener var vi alle
iført kvite striper på de svarte buksene og jakkeermene. Båtluene
hadde også striper. Hver vår måtte mor sy striper på en passende bukse.
Det var jo ikke økonomisk mulig å reservere en bukse for et formål
som bare var aktuelt noen få dager i året. Vi vokste jo så fort fra buksene
i fjor. Vi brukte ikke uniformer - bortsett fra båtluene - når vi ble
drillet. Offiserene var dresset opp i mer fargerike gevanter med sjal av
mange farger. Skarpe kommandorop: «Høyre om!» «Venstre om!»
«Frrrremmad marsj !» og lignende gjallet gjennom gaten. Stakkars den
som gjorde «venstre» om når det var kommandert «høyre om». Stolte
foreldre sto i vinduene og så på podene. Disiplin hørte med til oppdragelsen.
Viktigst av alt var trommene. 6 - 8 trommer - stundom flere -
traktert av ungdom som kunne sitt «fag» og la all styrke i trommestikkene,
fikk vindusrutene til å klirre. Verst var det når to guttekorps møtte
hverandre. Da var det om å gjøre å »slå ut» konkurrenten, tromme så
høyt at han ikke ble hørt. Det var selvfølgelig umulig, så larmen ble
deretter. «Hørselsvern» var et ukjent begrep.
En vårdag dro vi på tur til Molde, som ikke hadde guttekorps. Det
ble en stor suksess som ikke ble gjentatt. Det viste seg nemlig at noen
av «offiserene» ikke var helt stø på føttene ved returen til Kristiansund.
Friarealet nedenfor sykehuset var et fullkomment rekreasjonssted,
sommer som vinter. Jeg har alt nevnt dammen tett opp til sykehusgjerdet
som gav næring til fantasien hos gutter som spikret biler og
båter på vedboden og bygget veger og hus i det kuperte terrenget. På
sletta nedenfor hvor vi hadde vår lokale fotballplass, hadde vi også
«sirkus». Mest minneverdig var et sirkustelt sydd sammen av gamle
striesekker som ble reist av, Artur, en senere misjonsprest og en jevnaldrende
kamerat av ham som hadde spikket seg et gevær hjemme.
Inne i teltet gikk han rundt og skjøt på Artur, som stolt slo seg på brystet
og gjentok og gjentok: «Krutt biter ikke på meg!» Det var viktig for
forestillingen at det ble snakket «fint», og at ordene ikke ble avspist
som er så utpreget i dialekten vår. Det var en «fantastisk» forestilling,
men så kostet det da også 5 øre å komme inn.
Oppe i den bratte og ustelte skråningen bak Det Knudtzonske hus,
kunne vi solle mold og selge i bøttevis til husmødrene som skulle fornye
jorda rundt potteplantene sine om våren. Det kunne være en lukrativ
geskjeft for fremmadstormende norske «håp». I hvert fall ga den
nok kapital til å skaffe seg en pose med skreller eller reker - i alle fall
til to øre til blandadrops.
Hondstad møtte vi også ofte her på veg til eller fra sykehuset. Han
var en eldre mann som visstnok var bud på sykehuset. Knortekjeppen
hans var et mysterium for oss barn. Han brukte den som spaserstokk og
den var skåret ut med figurer av mange slag. Noen merker var festet til
staven med små stift eller limt på, og alle disse figurene hadde en
«stemme» som vi fikk lytte til. Han hadde et eget lag med barn, og vi
flokket oss om ham når han kom gående. Men mer enn den mystiske
kjeppen hans er han selv blitt et mysterium for meg. Han blir likesom
borte i tåken. Hvem var han? En original? En gammel mann som tjente
til livets opphold som bud for sykehuset? I hvert fall var han en person
som gikk langs min grønne gate og utstyrte den med eksotiske blomster
som springer fram i minnet. Han tenkte sikkert ikke på at han skulle bli
et innslag i livsveven min.
56 57