nordmøre museum

«Næringslivet»
Barn flest har vel et ekstra utkomme ved siden av de ukentlige lommepengene.
Skjønt «lommepenger» eksisterte ikke på min tid - i hvert
fall ikke for meg. Jeg hadde alt jeg trengte hjemme. Mor var en kokekunstner.
Da vi flyttet til Rensvik, fordi også mitt hjem hadde blitt flammenes
rov, ble hun kjent for det samme, og mange ba henne om å stelle
mat ved store anledninger som bryllup, konfirmasjoner og andre begivenheter.
Men jeg fikk ikke alt det som mange andre hadde. Jeg måtte
altså se meg om etter inntektskilder som var akseptable for mitt opphav.
Det begynte i det små ved at jeg lå på magen på kaikanten og fisket
«kattfisk» med mitt enkle utstyr - altså ikke engelsk catfish (steinbit)
men fisk til kattene til strøkets kvinnelige katteeiere. Mort var lett å gi
til kattene både rå og kokt. «Trengende» gutter kunne også forsyne
damene med det for en billig penge. Riktignok har jeg senere lurt på om
de kjøpte fisken etter behov eller av velgjørenhet mot små gutter som
trengte 10 øre til «skreller». Mold som ble sollet oppe i Sykehusenga,
var også en kjærkommen inntektskilde. Å løpe ærend for kreti og pleti
var likeså en veg ut av manglende likviditet. Siden vi oppholdt oss mye
nær stallen til Tomsen, gikk jeg ofte ærend for Tordis Tomsen. Men en
kunne ikke kjøpe skreller eller reker for 3-4 svisker som var vanlig
betaling for å være «bybud» for henne.
Min mest lukrative investering gjorde jeg som 10-åring. Tante Haldis
lå på sykehus, og jeg besøkte henne ofte. Det var alltid noe hun ville
jeg skulle gjøre for henne. Hun hadde så lyst på friske bær en høst og ba
meg gå ned fisketorget på kaia som også bognet av bær. Torget var fullt
av bord der bøndene solgte høstens produkter. En kunne tilfredsstille
sin trang etter bær ved å gå rundt å smake på «tilbudene». Det var
mange som gjorde det og gikk hjem uten å kjøpe noe som helst. Jeg vet
ikke om det var gått inflasjon i pengene, om jeg var blitt større og mer
ettertraktet på «arbeidsmarkedet» eller det var tantes godhet. Jeg var i
hvert fall meget glad i henne ,og jeg tror det var gjensidig, men jeg fikk
25 øre på forskudd for tjenesten. Det var en «formue» i mine øyne.
På vegen ned Kaibakken passerte jeg et hus der det som oftest var
utlodning for et eller annet godt formål. Med tantes beløp for å kjøpe
bær i den ene handa og 25-øringen i den andre, sto jeg utenfor basarlokalet
og stirret på noen dessertskjeer i et fint etui som lå i vinduet. 25øringen
brente i handa. Et lodd kostet 25 øre. Det var min første og
eneste investering av hele formuen min i et foretak. Noen dager senere
var skjeene mine.
Tante lå flere dager på sykehus og ville på ny ha meg ned på kaia
etter bær. Det var ikke noen tariffavtale mellom oss; men jeg fikk 25
øre denne gangen også. Det var vanskelig å unngå synet av en ny innflytter
i basarlokalene. Denne gangen var det et flott frokostservice til 6
personer som fanget mitt blikk. Den fine gulfargen og de vakre håndmalte
blomstene trakk meg med uimotståelig kraft inn i basarboden.
Jeg satset på nytt, og vant igjen!
Mor fikk begge gevinstene. Hva skulle jeg med dem? Min store
glede var å konstatere hver gang vi brukte skjeene og frokostservicet:
«No spise vi med mine skjeie og mine koppa !» Selv om jeg ikke visste
hva en aksje var, følte jeg at jeg hadde en aksje i familiens løsøre. Over
seksti år senere står noen få deler av frokostservicet i kjøkkenskapet
som «knagger» til å hente hukommelsen på og som vitnesbyrd om en
foreldregenerasjon som tok vare på sine verdier.
Men det var en høyst usikker leveveg å basere seg på kattfisk, blomsterjord,
sviskene til Tordis eller andre mer eller mindre faste oppdrag
som bybud. Tante ble jo heller ikke liggende på sykehus resten av livet.
Parti fra torvet i Kristiansund, ca. 1930. Foto i Nordmøre Museums
arkiv.
68 69