nordmøre museum

Kart over deler av de omtalte områdene på Kirkelandet i Kristiansund.
Øverst til venstre er Kirkelandet kirke, Øverst til høgre Fisketorvet. I
nedre og midtre del av kartet ligger bl.a. den omtalte Øvregaten. Kommunalt
kartverk fra mellomkrigstiden. Nordmøre Museums arkiv.
Men mitt første minne har jeg fra det urbane livet i Kristiansund -
og i Stenveien - denne lille gatestubben som lå klemt mellom Øvergaten
og Storgaten, så ubetydelig at den ble radert ut av kartene til teknisk
etat da byen ble bygget opp etter bybrannen.
Jeg kan tydelig se den for meg der den starter parallelt med Øvergaten,
bak Hotell Phønix, passerer en vegstubb ned mot huset til elektriker
Hjelkrem, gjør 90° ved huset der «Egil» bodde - han som senere
satt bak meg i klasserommet i folkeskolen og enda senere ble frontkjemper
på Østfronten. Der fant han også sin grav. Noen få meter
nedenfor kom en stikkgate - eller smug - som gikk mellom Stenveien
og Øvergaten (Vestre Almennings gate støtte også sammen her), og
like nedenfor i Stenveien - på venstre side - lå det et lite hus som ble
mine foreldres - og mitt - første hjem. Jeg ser for meg den vesle bratte
og smale grusgata som med en skarp S-sving stuper ut i Storgaten, rett
imot Lossius bakeri.
Det lille huset står tydelig malt for meg: Murplattingen - med sprekk
i - foran inngangen, og den vesle kjelleren, som sikkert bare kunne brukes
til å oppbevare poteter og en sildetønne eller to, slik den lå ut mot
den bratte vegstubben. Der hvor grunnmuren var så høy at det var
plass, sto ei skrøpelig lita dør inn til kjelleren.
Mange av inntrykkene her har jeg nok med fra senere gutteår - ettersom
dette hørte med til min «biotop» helt til jeg var 14 år, og den andre
verdenskrig satte en grufullt effektiv sluttstrek for livet i min barndoms
paradis. Ett inntrykk fra mine første to-tre år trer klart fram, skapt av et
fiskebein som satte seg fast i halsen. Det var her jeg fikk det første
kjennskap til at fisk har bein, alle barns store pest og plage. Jeg vet ikke
hvordan jeg ble kvitt det. Muligens hadde mor lokalisert det og plukket
det nennsomt ut. Men «skrekken» sitter ennå i meg - 70 år etter, skjønt
jeg i dag ikke kan tenke meg noe bedre enn fisk og lar mange små sildebein
rense strupen på deres naturlige veg nedover.
Få år senere da vi via Blikstads gate var havnet i Ramsøygaten, fikk
jeg på ny kjennskap til den bratte svingen nederst i Stenveien. Som
seks-åring - tror jeg - hadde jeg fått en ny fin kjelke, en sånn med spiler
på langs, ikke lik de vanlige hjemmesnekrete «bommene» som vi
ellers brukte. Den må ha gjort et stort innhugg i mors og fars husholdningsbudsjett.
Nok om det, jeg greidde ikke den foran nevnte S-svingen
og kjørte rett inn i veggen med påfølgende brokkskade. Som så
6 7