og tilsynsorgan for helsevesenet i Norge. - HeRA

69. ra. SK. journalsaker
1809-10. Pk. 9, nr. 229.
afsendt til Lensmand Kreutz i
Ourdal.”
Forholdene lå nå til rette for etableringen
av sykehuset, men så i mars meldte
Michelsen følgende til kollegiet:
”Ved mit senere Besøg i Walders,
først i denne Maaned, erfarede jeg, at
Sygdommen var betydligen aftagen
og ved Skrivelse fra Hr. Brigadechirurgen
af 12te dennes underrettedes
jeg om, at ikke alleene meget
faae der ere Syge; men at Sygdommen,
paa enkelte nær, end ikke
meere kunde ansees som smittende.
Jeg er derfor af den Mening … at
mer end en Læges Nærværelse og
Ophold er nu overflødig.”
6.3.4 epidemien
Antallet syke avtok, og et epidemisykehus
i Aurdal ble følgelig ikke etablert.
I månedene februar og mars ble det av
Proet registrert 122 syke, hvorav 17
døde. De tilsvarende tall for april og
mai var 48 og 2. Av kirkebøkene for
Aurdal og Slidre i perioden kan beregnes
en dødelighet i 1809 og 1810 på ca.
34/1000 innbyggere, normalt for disse
prestegjeldene var i underkant av 20. I
følge legene har det sannsynligvis dreiet
seg om en blandingsepidemi av både
dysenteri. og tyfoidfeber, muligens
flekkfeber. Det er angitt at smittekilden
også her i Valdres var hjemvendte soldater,
uten at dette er beskrevet
nærmere. Det er imidlertid ikke usannsynlig.
Hovedveien til Vestlandet gikk
gjennom Valdres, og både derfra og fra
fjellbygdene var det rekruttert mange
soldater (56). Antall koppepasienter var
relativt få.
Proet fikk endelig tillatelse til å forlate
Aurdal i brev fra kollegiet 5. juni 1810,
og inventaret ble sendt ubrukt tilbake til
sunnhetskollegiet.
Dokumentasjonen viser, som i
Ottadalen, at kollegiets rolle for øvrig
var nødvendig i arbeidet for å forebygge
og hindre videre utbredelse av
epidemien. Det handlet raskt og effektivt,
og alle medspillende institusjoner
og etater fikk etter forholdene rask og
tilfredsstillende informasjon.
6.4 Koppeutbruddet i salten i 1810
Det er ingen andre epidemier eller
smittsomme sykdommer som har vakt
så mye oppstandelse og skapt så mye
uro i befolkningen som kopper. Det var
heller ingen annen sykdom som var så
investeringskrevende. Vi har sett
hvordan regjeringen iverksatte et helt
system rundt forebyggelsen av denne
fryktede sykdommen. Kopper kom som
farsotter, og føyer seg godt inn i veterinærdirektør
Ole Malms innledning til
sitt verk om ”Kopper og Vaccination i
Norge” fra 1915:
”Nutidens mennesker har ikke
længere noget virkelighetsindtryk av
hvilken rolle de store farsotter har
spillet i verdenshistorien og samfundslivet”
(46).
Dette gjelder sikkert til en viss grad i
dag også. Fortsatt vitner medienes interesse
for død, epidemier og elendighet,
og folks evne til å konsumere dette
stoffet, om en fortidsbetinget og dypt
sittende kollektiv erfaring om denne
ulykkeligheten.
Vi skal belyse forholdene for to hundre
år siden ved å gå inn i to ulike utbrudd
av koppesykdommen.
Koppeutbruddet i Salten i 1810 ble
beskrevet av distriktskirurg Johan
Winter (1767-1846) i Bodø i et promemorium
til sunnhetskollegiet
27. august 1810 (69). Det var nok ikke
det største av de årvisse utbruddene i
landet, men det hadde de fleste av de
problemer en distriktslege på landet
måtte forholde seg til den gang for å
hindre at en slik epidemi spredte seg.
Winter hadde forventet å få kopper i
distriktet:
”Da de naturlige Kopper i afvigte
Vinter grasserede baade i
Trondhjems og Finmarkens Amt,
frygtede jeg at denne ødeleggende
Smitte med den aabne Skibsfart*
vilde blive bragt hid til Nordlands
Amt…”
*På denne tiden ble det etablert lettelser i den
britiske blokaden.
HanS Petter ScHjønSby: SundHedScollegiet 1809-1815. det førSte Sentrale adminiStraSjonS- og tilSynSorgan for HelSeveSenet i norge
/ raPPort fra HelSetilSynet / 1/2009 /
45