og tilsynsorgan for helsevesenet i Norge. - HeRA

8 sluttord
Så vidt vi kan se, har sunnhetskollegiets
virksomhet aldri vært evaluert. I den
grad kollegiet er blitt omtalt, har det
oftest vært som en av flere provisoriske
og mindre institusjoner i en vanskelig
overgangsperiode for landet, og en del
av det utdøende eneveldets forvaltning
(19). Interessen og oppmerksomheten har
av forståelige grunner ligget på de økonomiske
og politiske forhold som
preget landet under kriseårene og etter
1814. Det er derfor naturlig at den
eneste kriseinstitusjonen som er blitt
omfattet med interesse av historikere og
samfunnsvitere, er den politisk tunge
regjeringskommisjonen, selv om den
bare var i virksomhet i knappe to år.
Det heftet likevel trekk ved sunnhetskollegiets
virksomhet som bør gi det en
tydeligere plass i vår forvaltningshistorie.
Sunnhetskollegiet hadde sitt virke i
tiden som betegnes som nødsårene
1808-14. Under disse omstendighetene
arbeidet sunnhetskollegiet med kvalitet
i det de utførte. De var lojale overfor
overordnet myndighet, slik eneveldets
rammer krevde det, og beslutningene
var vanligvis vel funderte og i tråd med
saksbehandlingsreglene, slik de ble
praktisert i kongens kollegier og slik de
fremgikk av kollegiets instruks. Det var
et aktivt og initiativtagende kollegium,
og ikke noe passivt ekspedisjonsorgan.
Kongens prioriteringer ble fulgt, først
og fremst tiltakene mot infeksjonssykdommene
og epidemibekjempelsen.
Arbeidet med implementering av ny
helselovgivning, spesielt koppevaksinasjonsforordningen
og
jordmorreglementet, ble vektlagt. På
grunn av omstendighetene måtte det i
enkeltsaker tillate seg fleksibilitet i
saksbehandlingen, og det tok relevante
initiativ ut fra det den enkelte situasjon
krevde og det de magre ressurser tillot.
Ikke minst ble sunnhetskollegiet ledet
godt og hensiktsmessig, og alt tyder på
at dekan Thulstrup og sekretær
Schandorff var de rette personer i ledelsen.
Det er lett å se at sunnhetskollegiet i sitt
arbeid dokumenterte fordelene ved et
sentralt forvaltnings- og tilsynsorgan
for helsevesenet, der tilgang på høy
tverrfaglig kompetanse var viktig. Like
viktig var det at kollegiet, godt hjulpet
av periodens ekstraordinære omstendigheter,
utviklet en arbeidsform som omfattet
en direkte og ofte personlig
kontakt med de lokale tilsynsorganer,
altså embetslegene. Ut fra den foreliggende
dokumentasjon fremgikk det at
slike forhold i denne perioden var en av
forutsetningene for en effektiv og godt
fungerende sentral administrasjon og
medisinalledelse. Kollegiet hadde altså
utviklet en funksjonell struktur som vi
faktisk kan gjenfinne i nåtidens sentrale
helseforvaltning.
Det kan nok diskuteres om organiseringen
av det offentlige helsevesenet i tiårene
etter 1815 ivaretok disse aspektene
i tilstrekkelig grad, og om den
hemmet utviklingen av en sentral og
saksrelevant faglighet i forvaltningen.
En slik diskusjon hører ikke hjemme i
denne beretningen, men det var liten
tvil om at innføringen av
HanS Petter ScHjønSby: SundHedScollegiet 1809-1815. det førSte Sentrale adminiStraSjonS- og tilSynSorgan for HelSeveSenet i norge
/ raPPort fra HelSetilSynet / 1/2009 / 70