Statoil, Årsrapport 2012

Renterisiko
Konsernet styrer hovedsakelig renterisiko ved å endre en del av kontantstrømmene fra langsiktige obligasjonslån utstedt med fast rente til kontantstrømmer
med flytende rentebetalinger gjennom bruk av renteswapper.
Konsernets målsetning er å ha diversifisert finansieringskilder og over tid oppnå lavere forventet finansieringskostnad.
Obligasjonslån er vanligvis utstedt i ulike lokale valutaer (blant annet JPY, EUR, GBP og USD). Disse obligasjonslånene blir endret til flytende USD rente ved å
benytte rente- og valutaswapper. For mer detaljert informasjon om konsernets langsiktige gjeldsportefølje se note 20 Obligasjoner, banklån og finansielle
leieavtaler.
Likviditetsrisiko
Likviditetsrisiko er at konsernet ikke er i stand til å gjøre opp sine finansielle forpliktelser når de forfaller. Formålet med likviditetsstyring er å sikre at
konsernet til enhver tid har tilstrekkelige midler tilgjengelig for å dekke sine finansielle forpliktelser.
Konsernet styrer likviditet og finansiering på konsernnivå, som sikrer tilstrekkelig likviditet til å dekke operasjonelle krav. Konsernet har høy fokus og
oppmerksomhet på kreditt- og likviditetsrisiko gjennom hele organisasjonen. For å sikre nødvendig finansiell fleksibilitet, som inkluderer å gjøre opp
konsernets finansielle forpliktelser, har konsernet opprettholdt retningslinjer for likviditetsstyring, som etter konsernets mening er konservative. Konsernet
utarbeider tre års prognoser for likviditetsutvikling minst månedlig.
Konsernets kontantstrøm fra drift er vesentlig påvirket av volatiliteten i olje- og gasspriser. Gjennom 2012 har konsernets likviditet forblitt sterk.
Konsernets største utbetalinger er den årlige utbetalingen av utbytte og seks årlige betalinger av norsk petroleumsskatt. Hvis den månedlige prognosen for
likviditetsutvikling viser at likvide eiendeler én måned etter skatt- og utbyttebetaling er under definerte minimumsnivå, skal opptak av langsiktig finansiering
vurderes.
Kortsiktige finansieringsbehov blir vanligvis dekket via US Commercial Paper Programme (CP), 4 milliarder amerikanske dollar som er dekket av en
revolverende kredittfasilitet på 3 milliarder amerikanske dollar, støttet av Statoils 20 kjernebanker, med forfall i 2017. Kredittfasiliteten er ubrukt og gir
sikker tilgang til finansiering, understøttet av beste mulige kortsiktige rating.
For langsiktig finansiering bruker konsernet alle de største fundingmarkeder (USA, Europa og Japan). For å følge konsernets retningslinjer, bruker konsernet
finansielle derivater, valuta- og renteswapper, for å konvertere kontantstrømmer til flytende USD rentebetingelser. Konsernets policy er å ha en jevn
forfallsstruktur på obligasjonsgjelden, der nedbetaling ikke overstiger fem prosent av sysselsatt kapital de nærmeste fem år. Konsernets langsiktige gjeld har
en gjennomsnittlig løpetid på cirka ni år.
For mer informasjon om konsernets langsiktige gjeld, se note 20 Obligasjoner, banklån og finansielle leieavtaler.
Tabellen nedenfor viser en forfallsanalyse, basert på udiskonterte kontraktsmessige kontantstrømmer, av konsernets finansielle forpliktelser.
31. desember
(i NOK milliarder) 2012 2011
Mindre enn 1 år -102,8 -111,1
1-2 år -28,6 -31,7
3-4 år -21,0 -33,7
5-10 år -44,9 -48,7
Etter 10 år -55,0 -55,2
Totalt spesifisert -252,3 -280,4
Kredittrisiko
Kredittrisiko er risikoen for at konsernets kunder eller motparter kan påføre konsernet finansielle tap ved ikke å overholde sine forpliktelser. Kredittrisiko
oppstår gjennom kreditteksponering knyttet til kundefordringer samt fra finansielle investeringer, finansielle derivatinstrumenter og innskudd i
finansinstitusjoner.
Sentrale elementer i konsernets styring av kredittrisiko er:
En global kredittpolitikk
Kredittmandater
En intern prosess for kredittevaluering
Risikoavlastningsinstrumenter
En kontinuerlig overvåkning og styring av kreditteksponering
40 Statoil, Årsrapport 2012