LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

menneskene og unnlater å ta hensyn til den i utgangspunktet; altså til
spørsmålet om det skjulte indre som hører til ernæringsprosessen. Men å
oppleve betydningen av sansenes virkninger i det indre, har også stor
rekkevidde.
I sine avskjedsord taler Kristus om at han går til Faderen. Da sier
Filip til Ham: "Vis oss Faderen, og det er oss nok." Kristus går ut fra at
disiplene nå vet hvem Faderen er og hvor han er, og da vet de også veien.
Svaret til Filip er: "Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg
ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen." Og med dette er
egentlig det siste slør løftet i forhold til denne disiplens vesen.
Denne spørsmålsstillingen skulle bli en omfattende teologisk
debatt gjennom hele det 4. århundre, nemlig om Kristus er Faderen lik,
eller om Han er den samme. Om dette sto det strid i kristenheten gjennom
nesten et hundreår. Det var det store spørsmålet. Det skulle formes et
credo, en trosbekjennelse. Det var en omfattende prosess, og den måtte
på en måte presses inn i forstandssjelen som var kommet til, og det var
ikke lett. Dette hadde man disputert over, og gjennom flere tiår var man
delt i forskjellige leire når det gjaldt dette spørsmålet. På den ene siden er
det mer menneskelig når man sier: Han er Guds sønn, han er ikke Faderen.
Det er ikke slik at de to er den samme. Men på dette punkt uttrykker jo
Johannesevangeliet seg svært entydig. Og det som står, er selvsagt ikke
overfladisk. Det var problemet. Slik blir Filip gjort oppmerksom på noe
som hører til sitt vesen, og gjennom det kan vi nå ta neste skritt og la
fenomenene føre oss til å erkjenne at også her lå en forbindelse til det
greske. For i den greske kulturkrets var det en spesiell tilknytning til solen.
Det var en dags- og lyskultur i motsetning til hos hebreerne, jødene, som
hadde sterk tilknytning til natten. Vi vet jo alle at den store påskehøytiden
ble feiret i forbindelse med fullmånen, med månen i det hele tatt og med
månens rytme. For de omkringboende folkeslag var denne kulturen derfor
litt uhyggelig. Og når det gjelder Filip går vi på en måte inn i denne lysets
region og da ser vi: Han er et menneske som er helt hengitt til det som
viser seg for sansene, som lyset kaller frem.
Vi kan da tenke på den delen av det greske som har sammenheng
med Helena, med den kvinnelige del – vi må det ikke, men det er nærliggende
– og vi ser hvordan Filip har evne til beundring når det gjelder
det som åpenbarer seg i sansenes sfære som resultatet av det man ser. Det
har Leonardo gjengitt slik: Til høyre ser man her en skikkelse i rødt som
har reist seg med begge hender pekende mot hjerteregionen og på en
egenartet og uforlignelig måte er hengiven nettopp til den Kristus som
viser seg i det jordisk sansbare og åpenbarer seg i det ytre, i lyset. For Filip
er dette et hjertets anliggende. Og vi ser jo skikkelsens kvinnelige holdning.
Det er slett ikke nødvendig å gå i detaljer. Han er den eneste av
disiplene som inntar en slik kvinnelig fremtoning, og den er forbundet
12