LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

lir plyndret og utsuget og hvordan vi som enkeltmennesker i større eller
mindre grad faktisk er medvirkende.
På en spesiell måte går det videre enn dette, for eierforholdet når
det gjelder oss selv, er ennå langt fra klart. Ethvert menneske må selvsagt
først og fremst kunne leve med følelsen av at det eier sitt eget legeme. Skal
mennesket utvikle seg riktig, må det helt fra barndommen og ungdommen
ha et forhold til sitt eget legeme som ikke bare sier ”dette er meg”, men
”dette tilhører meg”. Ellers er resultatet at vi til enhver tid anvender
krefter og tærer på krefter som vi slett ikke har et klart eierforhold til. Det
gjelder f.eks. livskreftene. Det skal ikke meget til før man merker hos seg
selv, hos andre og i menneskelige forhold, hvordan livskreftene utsettes
for gigantisk misbruk, hvordan de egentlig plyndres hele tiden. Dette
gjelder også for det enkelte menneske. Det er ikke først og fremst et
moralsk spørsmål der det dreier seg om å bebreide en eller annen. Det
henger sammen med menneskets biografi at vi bare langsomt erkjenner at
vi har fått noe til låns – for å si det slik. Vi har fått livet i gave, man kunne
til og med si nådegave, men det er liksom noe som ikke uten videre er
gått opp for oss. Når vi betrakter et livsløp, slik det forløper for de fleste
av oss, må vi hele tiden si: Det er faktisk slik at vi til enhver tid er med på
å stjele, å plyndre. Det er en terskel vi må over, før vi er i stand til å innse
at dette er noe vi egentlig ikke har lov til. Ved den guddommelige verdens
nåde kan mennesket likevel gjøre det og derved vinne erfaring med den
jordiske verden. Vi kan se på det som skjedde i den stille uke. Onsdag fant
salvelsen sted. Kvinnen Maria Magdalena kom med en kostbar salve, og
ingen av disiplene var i stand til å skjønne at hun utførte en kultisk
handling. Det måtte jo Kristus stadfeste for dem: ”Hun salvet mitt legeme
til min jordeferd”. Apostlene tenker egentlig som så: ”Denne kostbare
oljen kunne jo vært solgt og pengene gitt til de fattige.”
Nå vil mange mene at dette er en fornuftig tanke, men Kristus
hadde en annen oppfatning. ”For de fattige har I alltid hos eder, men meg
har I ikke alltid.” Man ser hvor rasjonelt de reagerer her, og det gjelder
fremfor alt Judas. Han er eksponenten for en alminnelig holdning i
disiplenes krets. Det er på en måte hos ham den slår ut, og dette er innledningen
til tragedien som samtidig var en høyere nødvendighet. Bare
ved dette forræderi kunne kristendommen grunnlegges. Nå er det jo alminnelig
kjent hvilken verdenskraft, hvilken stjernekraft, det handler om.
Det er det unødvendig å gå inn på. Det interessante er at vi her står overfor
en dobbelthet. På den ene siden er det skorpionens kraft, og ingen kan
si at skorpionen utgjør et behagelig skue for menneskene. Tvert imot. Den
er uttrykk for det som er blitt helt og fullt jordisk. Dyret har en avskyelig
brodd som det i visse høve bruker mot seg selv. Dyret kan drepe seg selv,
dette er jo et bilde på den totale tilintetgjørelsen, man kunne si selvmordssfæren,
som vår tid opplever så sterkt. Vi taler jo også om en selvmordskultur.
Dette har vi i senere år opplevd i forskrekkende omfang. Man kan
påvise nøyaktig hvilken del av verden det kommer fra, det som skjedde 11.
44