LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

For det som forberedes her, er jo nettopp ikke at menneskene, som
i gammel tid til en viss grad skulle forbli i den oversanselige verden, altså
på denne bryllupsfesten, og forblir der, men her er et menneske som er i
stand til å bestå også når det således blir kastet tilbake til den ytre fysiskjordiske
verden. Man kan også tolke det helt annerledes. Man kan si: På
den ene siden er tilværelsen slik at den er årsak til gråt og tenners gnidsel,
det er noe det voksne mennesket opplever. Men på den annen side kan
man si at det er noe som kjennetegner det lille barnet som gråter når
tennene bryter frem. Der har man altså to helt forskjellige aspekter. Så er
spørsmålet hvorfor den ene ikke ga noe svar. Det kan jo være at det ikke
ble gitt noe svar fordi vedkommende var så overveldet av hele situasjonen.
For det var noe ganske enestående denne kongen gjorde, rett og slett
å innby alle og enhver. Han hadde jo også kunnet gjøre et utvalg. Men
alle ble innbudt. Man ser, det åpner seg vide perspektiver og et romlig
perspektiv når det gjelder det menneskelige samfunn, hele menneskeheten
kan man si, for de representerte menneskeheten på godt og ondt. Og
dertil kommer tidselementet: Billedhendelsen kan enten være uttrykk for
reinkarnasjonens nødvendighet – den utstøtte blir kastet ut fra festmåltidet
(himmelen) og sendt tilbake til det ytre liv – eller for en anerkjennelse av å
måtte leve i de ytre jordiske forhold. Disse ble ofte i de gamle mysterier
ansett for å være et fengsel. På lignende måte var også Lazarus bundet på
hender og føtter.
Bare det gir mening til det som Matteus har gjennomgått i sin
kristusopplevelse, i sin helt spesielle opplevelse. For det som han har
gjennomgått, det hadde med selve menneskets hemmelighet å gjøre,
hemmeligheten at mennesket begynner å oppleve seg som en del av
menneskeheten. Det er et dypt mikaelsk element. Ikke som del av en
familie eller nasjon eller rase, men som del av en menneskehet. Rudolf
Steiner har i de såkalte 12 stemninger som han har gitt for eurytmien, på
vidunderlig vis skildret denne omsluttende kraft hos Vannmannen. I dette
mantraet formet han det slik: "Begrenset ofre seg for det grenseløse." Der
har vi det første motivet som vi betraktet innledningsvis, det fysisk-jordisk
begrensede menneske. Men han har evnen til å hengi seg til det grenseløse.
Det ligger til grunn i hans vesen. "Begrenset ofre seg for det grenseløse."
Og så heter det videre: "Det som savner grenser, danner selv grenser
dypt i sitt indre“.
For det skjer også at mennesket uten videre bemerker: Han eier
ikke grenser, han vil ingen grenser ha. Det er også noe vi kjenner til hos
mange mennesker. De vil slå seg løs, som man sier. I utgangspunktet er det
jo noe riktig som ligger til grunn. Hvorfor skal man ikke slå seg løs? Før
snakket menneskene om at livet på jorden var et fengsel. Da er det helt
berettiget å slå seg løs. Men da må man også ha det som skal til. Et
gammelt ord sier at det mennesket som kjenner sine egne grenser, er en
stor kunstner. Det viser til menneskets selverkjennelse. Der lærer
mennesket å erkjenne sine grenser. "Det som savner grenser, danner selv
22