LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

IX. PETER
Det er tidligere fortalt hvordan Andreas på sin initiativrike måte,
med impulsen fra værens kraft, fant sin bror og uttalte de monumentale
ord: "Vi har funnet Messias." Denne broren var Johannes’ sønn Simon, det
var det navnet han hadde hatt til da. Men da han sto foran Kristus, fikk
han et nytt navn: "Du skal hete Kefas, det er klippen." Senere får vi høre:
"På denne klippe vil jeg bygge min menighet." Det er ord som umiddelbart
virker gåtefulle, i hvert fall når man tar utsagnet på alvor. Men vi lærer jo
Peter å kjenne og får etter hvert forståelsen av hva disse ordene egentlig
betyr. Man kunne si at Peter er det egentlig jordiske menneske i disiplenes
krets. Det er han som til enhver tid kjører frem med viljen sin. Han er den
som handler. Og det å handle er nettopp en egenskap som henger sammen
med det jordiske. Her på jorden må vi jo til enhver tid utføre handlinger.
Vår vilje henger på hemmelighetsfullt vis sammen med jorden. Her
kunne man også velge et mineralsk aspekt, for eksempel saltet. Det
snakket Kristus om til disiplene i en annen sammenheng: "Dere er jordens
salt". Saltet er et mineral, han kunne også sagt: "Dere er det mineralske ved
jorden".
Dette var noe ganske revolusjonerende nytt, for inntil da var det
jordiske aspekt, det materialistiske aspekt ved verden noe gåtefullt. Først
ved tidevervet, da menneskene til en viss grad hadde steget fullstendig ned
– man kunne også si hadde falt ned – og egentlig bare hadde beholdt inntrykket
av det fysiske legeme og hvor forholdet til jorden var opprettet på
en storslagen måte under romerveldet med dertil hørende jordisk rettsoppfatning,
da var dette det helt nye. At menneskene til en viss grad var
kommet til jorden, det hadde forsterket seg i det 15. og 16 århundre, som
vi har sett, men innenfor en snevrere ramme skjedde det allerede ved
tidevervet. Da forstår vi at nå trer det inn i sentrum et menneske som på
en særlig måte er forbundet med de viljeskreftene som vi mottar fra
jorden.
Når vi betrakter de forskjellige begivenheter i Peters liv, ser vi for
eksempel hvordan han en gang befinner seg i en båt, det blåser opp til
storm og de ser Kristus komme gående på vannet. Da klatrer denne
disippelen ganske enkelt ut av båten for å gå på vannet han også. Eller når
Kristus blir tatt til fange, hvordan han tar sverdet og hugger øret av den
ene vaktmannen. Han har alltid handlet, men det var alltid en erkjennelse
forbundet med disse handlingene, en erkjennelse som til en viss grad steg
opp fra det innerste av hans vesen. Da Kristus en gang spurte disiplene:
”Hvem sier folk at jeg er?” svarte Peter med de ord som er den store
bekjennelsen ved Cesarea Filippi: "Du er Kristus”. Det hadde hans bror
allerede sagt helt i begynnelsen, men den gang var det på en måte en
umiddelbar primærerkjennelse, og nå kunne det ha oppstått tvil i løpet av
den tid de hadde tilbrakt sammen. Nå ble det bekreftet av Peter på en
40